Historien om Familien Scavino er en klassisk historie for mange av vinprodusentene i området. Tidlig på 1900-tallet var de bønder som drev med det meste – frukt, landbruk, kyr og litt vindruer på si. Med investeringer i rett tid og innovative krefter har Scavino-familien løftet kvaliteten på vinene sine i tak med tiden og lager idag noe av Castigliones Fallettos aller beste viner. Her kan du lese historien og om mitt besøk hos Scavino-familien. 

Varmen har endelig kommet og Enrica, datter av den berømte Enrico Scavino, tar i mot meg i gårdsrommet med et smil som skinner om kapp med sola. «Finally», sier Enrica, usikkert om hun mener møtet med Bottis utsendte eller til væromslaget de har opplevd de siste dagene. Vi tusler rolig innover gården og prater om dagens store hendelse – «Giro d`Italia»-  som passerer om noen få timer. «Du vet, det er litt slitsom dagen de passerer med stengte veier, men i retur får vi fikset hullene i veiene våre», sier Enrica og ler hjertelig. Ikke dumt med Italias største sportsarrangement rundt vinmarkene allikvel.

Scavinos vineri ligger fint til mellom La Morra og Castiglione Falletto. Foto: Eget

Våren har så langt vært kjølig og våt. Enrica peker mot sola og forteller at det sommerlige været var etterlengtet, mens hun viser meg inn i den perfekte tempererte kjelleren deres. Her rett utenfor Castiglione Falletto har Scavino-familien holdt hus siden 1921. «Men vi skal ikke klage», sier Enrica fortsatt smilende, vel vitende om at siden 1996-årgangen har det knapt vært en dårlig årgang i Barolo-områdene. Enrica forteller at faren ofte forteller at før var det vanlig å ha en eller maksimalt to meget gode årganger i løpet av et tiår. Og nå, spør jeg? «Det ser nesten ut som å være det motsatte», ler Enrica.

Mellom La Morra og Castiglione Faletto har Scavino-familien holdt hus siden 1921. Foto: Eget

Det var hennes oldefar Lorenzo som tok med seg familien og flyttet fra Graziano. På dette tidspunkt eide han allerede vinmarker, men familien var klassiske bønder fra Piemonte som drev med jordbruk, epler, fersken samt at de hadde kyr og hester på gården. Paolo Scavino, sønn i huset, vokste opp i dette miljøet og hans interesse for natur og ønologi gjorde at familien begynte å tappe vin selv på gården. Paolo overtok etterhvert driften og på dette tidspunkt hadde de stort sett en del lokale kunder, men deres renommé økte gradvis og de fikk også fotfeste hos andre italienske kunder.

Arbeidet med på vin, annen frukt og dyrehold begynte å kreve ressurser. Enrica forteller at på dette tidspunkt var det vanskelige tider og mange lokale sluttet å arbeide i vinmarkene. De flyttet heller inn til byene, som Alba og Torino, for å arbeide hos Fiat eller andre store fabrikker. «Da kunne de heve lønnen uavhengig om det var sol, regn, snø eller hagl», sier Enrica.

Barriques og store tradisjonelle fat samarbeider hos Scavino for å gi viner med særpreg og eleganse. Foto: Eget

Paolo trengte mer arbeidskraft og tidlig på 50-tallet spurte han sin sønn Enrico, da 10 år gammel, om han ville fortsette med skolegang eller om han ville hjelpe til med driften på gården. «Du må huske at pappa bare var barn», sier Enrica. Selvfølgelig ville han arbeide med sin far og ikke minst hjelpe til med dyrene på gården. «Pappa husker fortsatt det smilet bestefar Paolo gav, da pappa takket ja til å fortsette med dette livet», fortsetter Enrica. De første årene hjalp Enrico med å hjelpe til med å fòre dyrene og hjelpe til med høsting av epler og fersken. Han lærte også det harde livet med viktigheten av de riktige avgjørelsene. Et år mistet de hele produksjonen av druer på grunn av at Scavino-familien valgte å plukke de andre fruktene før druene. Dette førte til et fatalt resultat og det var ikke nok kvalitet på druene til å lage vin dette året.

Pengene som ble spart ved å ha med sin sønn på laget brukte Paolo på å investere i nye vinmarker og utstyr til vineriet. Idag eier Scavino ca 30 hektar vinmark og de har vinmarker i syv av de 11 forskjellige landsbyene knyttet til Barolo-appellasjonen herunder marker i Castiglione Falletto, Barolo, Novello, La Morra, Roddi, Verduno og Serralunga. Enrica forteller at de ikke kjøper druer, men vinifiserer druene selv og det er selvfølgelig Nebbiolo som er deres hovedprioritet.

Scavino har nå også kjøpt parseller i Ravera-vinmarken i Novello. Foto: Eget

Scavino-familien lager også viner på Dolcetto og Barbera og siden 1990-tallet har de også laget hvitvin på en blend av de franske druene Chardonnay, Sauvignon og Viognier. Det var Enrico selv som var driver av å produsere hvitvin, da lysten oppstod når han sommerstid arbeidet i vinmarkene og ønsket en frisk og fruktig hvitvin til rask nytelse. Enrica presiserer at de ikke ønsker å konkurrere med de store hvite vinene fra Burgund. «Det vil vi aldri greie», ler Enrica.

Paolo og Enrico begynte å følge med på de nye innovative kreftene utover 1970-tallet. Paolo var tradisjonell i stilen og Enrica husker at bestefaren mente at det var viktig å bruke druer fra de ulike kommunene for å kunne lage en Barolo av god kvalitet. Paolo mente at en vinmark kunne gi mer eleganse, men druer fra en annen mark kunne tilfører finensse og en annen struktur. Hans sønn Enrico var ikke uenig, men så potensiale i de ulike vinmarkene som hadde unikt DNA og sitt spesielle uttrykk. Spesielt var det vinmarken Bric del Fiasc som utmerket seg, en vin som idag er deres mest representative Barolo. Enrico ble nysgjerrig på å forstå renheten og intensiteten i druene fra denne vinmarken og Enrico spurte litt brydd om han kunne forsøke vinifisere den alene. Paolo gav uttrykk for at det ville bli mer arbeid på Enrico – «Det er greit hvis du vil prøve dette, men det er ditt ansvar», lød svaret fra Paolo.

1978-årgangen av Bric del Fiasc – den første enkeltvinmarksvinen fra Scavino – ble lansert og fikk raskt stående applaus i en italiensk vinartikkel. Enrica forteller at Enrico fortsatt inne i mellom nevner køen av mennesker som kom til gården for å smake vinen etter publisiteten. «Dette var en god opplevelse for pappa», sier Enrica med lett stolthet i stemmen og faren ble oppmuntret til å fortsette med Nebbiolo fra enkeltvinmarker.

Enrica viser meg rundt i den klassiske kjelleren som er fullt av røde mursteiner så langt øye kan se. Scavino-familien ble kjent for å være på den modernistiske siden på 80-tallet, og selv om Enrico og familien er stolt over de grepene som ble gjort virker de idag litt mer nedtonet og mer i takt med en stil midt i mellom disse to ytterpunktene. Hos Scavino brukes det enda rotorfermentorerer under de første dagene av fermenterings-prosessen og Baroloene modnes fortsatt på barriques, men bare i de 10 første månedene.

Det er god plass for å lagre flasker hos Scavino. Foto: Eget

Deres klassiske Barolo lages fortsatt fra flere ulike vinmarker og blendes etter møtet med de franske eikefatene. Enrica Enrica er klar på at de aldri har brukt nye fat, men også hos Scavino har andelen nye fat blitt redusert ned til rundt 10-20%. Enrica forteller at bruken av de noe omstridte franske eikefatene er og har vært viktig for Scavino-familien. Lagring i Barriques er med å gi en riktig farge og gir den tanninstrukturen som de ønsker i sine viner. Det neste året modnes Baroloene på større eikefat, der de fleste kommer fra den anerkjente Østerriske produsenten Stockinger. Til slutt får vinen noen måneder på ståltank for den siste finishen. Riservaen får følgelig et ekstra år på de store fatene. De utfører ingen klaring eller filtrering i vinene sine. De enklere vinene som Dolcetto, klassisk Barbera og deres hvite friske vin modnes kun på ståltank.

Enrica viser meg den siste utbyggingen av kjelleren, et arbeid de startet på for 4 år siden da de trengte mer plass til flaskene. Scavino-familien har merket større etterspørsel etter eldre årganger og har derfor startet å legge av 300-400 flasker av de forskjellige Cru`ene for senere glede. Enrica smiler igjen. «Det er pappa som har designet denne nye delen av kjelleren».

Utbyggingen ble ferdig fire år siden og Enrico og døtrene hyller familien med bilde av deres første etikett på veggen. Foto: Eget

Vi går ut i sommervarmen igjen. En lett bris og fuglekvitter gjør settingen her hos Scavino ganske så idyllisk. Fremtiden? Hvem vet, ler Enrica på mitt spørsmål om hvordan hun ser på mulighetene og utfordringene for Barolo-området. Hun fortsetter: «Det er absolutt vanskelig å si. Det kan avhengige av mange faktorer.» Enrica sier at familien er sikker på at regionen vil vokse og de har sett en stor økning i privatpersoner og bedrifter som vil investere i området. «Jeg vet ikke om du er klar over prisene til vinmarkene nå?». Det siste salget var i følge Enrica 0,5 hektar vinmark i Brunate som gikk til over 2,5 millioner Euro, lett omregnet til over 20 millioner kroner. «Det er mye penger», sier Enrica, en lett hoderystende bevegelse sees. Hun forteller at pappa Enrico i 1990 kjøpte 0,5 hektar vinmark i La Morras Rocche dell`Annuziata og betalte 15 000 Euro, altså i underkant av 150 000 kroner. «Et røverkjøp», sier jeg. «Amazing», sier Enrica. Mildt sagt egentlig.

Vi går inn i vingårdens smaksrom og Enrica henter fram vinene hun vil presentere. Enrica gjentar hennes fars ord når hun forteller at Scavinos filosofi er å ha eleganse i vinene deres, men Enrica påpeker igjen at de forskjellige vinmarkene har eget DNA og gir sitt spesielle uttrykk også. Enrica forteller at vinene fra Serralunga kan gi mer struktur og konsentrasjon og vinene fra vinmarkene rundt La Morra gir ofte mer finesse og eleganse. Enrica påpeker at dette er ikke på grunn av selve vinifikasjonen, men en karakteristikk av jordsmonnet og mikroklimaet.

Enrica forteller litt om 2014 årgangen som hadde sine ekstreme sider. En mild vår ble etterfulgt av en meget våt sommer, med nedbør i juli som de knapt har sett før. I tillegg ble området utsatt for hagl som ødela mange druer for flere produsenter. Enrica forteller at de var relativt heldige i så måte, og det er kun deres Riserva de ikke vil lage i 14-årgangen. «Men vi har nok frukt til alle våre Cru`er», forsikrer Enrica.

Hun synes årgangen ble bra til slutt der solen skinte og de varme dagene kom utover høsten. I tillegg var fortsatt nettene ganske så kjølige som også gav store fordeler med den rette modningen på Nebbiolo-druene.

Det var verre med Dolcetto og Barbera-druene som slet og ikke greide overgangen godt. Enrica forteller at dette er ikke en typisk årgang og at hun greier ikke helt å sammenligne årgangen med de aller siste. Den kan minne om elegansen fra 1978, men det er fortsatt litt tidlig å si, mener hun. Friskheten og de perfekte tanninnene er også Enrica veldig fornøyd ned.

Jeg takker for meg og både Enrica og jeg tusler mot veien. Stengt. Giro d Italia er på vei! 

Smaksnotater finner du her:

Smaksnotater – Paolo Scavino

Kategorier: Vingårdsbesøk

0 kommentarer til «Paolo Scavino»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Relaterte innlegg

Vingårdsbesøk

Alain Voge

Den lille appellasjonen Cornas har historisk sett vært ansett som lille-bror i sammenligning med de mer kjente kommunene Côte-Rotie og Hermitage. Men enkelte vinbønder som Alain Voge har med stor pågangsmot og en posjon stahet Les mer …

Vingårdsbesøk

Domaine Lionnet

Tradisjoner er selve identiteten til innbyggerne til den lille franske landsbyen Cornas og mange av dagens vinmakere følger fortsatt tankene til sine foreldre og besteforeldre, selv bruk av moderne og trendy teknikker kunne ha ført Les mer …

Vingårdsbesøk

Guillaume Gilles

I bratte og delvis utilgjengelige vinmarker i overkant av byen Cornas har vinbøndene slitt og strevet i flere generasjoner for å kunne dyrke sine Syrah-druer. I dag har nye krefter videreført tradisjoner og kunnskapen videre Les mer …