Antinori

Tignanello, Solaia og Guado al Tasso. Familien Antinori er en av Toscanas viktigste vinprodusenter og lager i dag noen av regionens aller ypperste viner. Her kan du lese historien og lese smaksnotater på de siste årgangene. 

«Se, pappa! Hva er dette?» Min datter peker – I det Toscanske landskapet kommer det plutselig et «tilbake i fremtiden bygg» til syne. En stort rustaktig masse som bokstavelig er talt bygd inn i det toscanske landskapet og ligger langs motorveien sør for Firenze. Det relativt nye vineriet til Antinori fra 2013 symboliserer hvordan Antinori-familien har tatt med seg den toscanske sjelen inn i fremtiden med innovative og kanskje nødvendige løsninger for å fortsatt være en relevant aktør innenfor vinverden i framtiden. Og prisen for vineriet? Det sies at hele prosessen kostet 1 milliard kroner og byggingen varte i hele syv år. Sånn sett er det lett å forsvare at Antinori også trenger volumviner får å kunne ha mulighet til å bygge et slikt kunstverk av et vineri.

Antinori eier nå 2000 hektar vinmark og selger mellom 11-12 millioner flasker i året. Men veien til å være en stor aktør – både kvantitets og kvalitetsmessig har vært lang og tradisjonsrik. Antinori-familien har drevet med vin i over 600 år med første spor av vinhandel tilbake til 1385. Men det var ikke kun vin familien holdt på med i de første hundre årene – da drev de med mye annet også, blant annet med forskjellig typer næringsliv fram til slutten av 1800-tallet. Kun ca 10% av deres business var med vin på dette tidspunktet, selv om vinhandelen var en viktig del for familienavnet.

Hovedkontoret til Antinori har i flere århundrer ligget i Firenze og allerede på 1600-tallet var det en egen dør på bygget som var merket «Vino» der Firenzes borgere kunne komme og kjøpe vin fra familien. Det var i 1898 at selve vinfirmaet Antinori så dagens lys, og en rekke vingårder og vinmarker i hjertet av Chianti Classico ble kjøpt opp på tidlig 1900-tall. Etter første verdenskrig var avsluttet var det Niccolò Antinori  som begynte å sette retningen for Antinori-skuta i moderne tid, ved å eksperimentere med franske druer og bruk av forskjellige fat, lenge før de berømte super-Toscanerne oppstod på 60 og 70-tallet. Niccolò var også ansvarlig for innkjøp av noen eiendommer som noen år senere har bidratt til stjernestatusen Antinori har fått – også i Norge. Den mest kjente? Santa Cristina – den flotte eiendommen som omkranses av den sagnomsuste Tignanello-vinmarken der han faktisk allerede i 1934 plantet Cabernet Sauvignon i marken.

Niccolò reiste tidlig rundt i Europa og skjønte at skulle Antinori vokse måtte markedet deres være utover Italias egne grenser. I 1928 ble «Villa Antinori» opprettet, som en liten kontrast til slottene i Frankrike. Niccolò skjønte også at han trengte dyktige medarbeidere og ansatte blant annet Giacomo Tachis som med sin kjellermagi bidro til Antinoris renessanse på slutten av 70-tallet. Det som er med på å gjøre interessen for vin så stor er at bak enhver suksesshistorie er det hardt arbeid og ofte nødvendige, men tunge økonomiske eller familiemessige grep som er gjort for å skape det renommé og den kvalitet de kjente vingårdene eller de store familienavnene har opparbeidet seg. Antinori har også vært gjennom sine skjebnens valg – der det kunne ha gått begge veier.

Et av disse viktige valgene skjedde allerede på slutten av 60-tallet. Historien om at noen av Antinoris viner gjorde kundene syke er kanskje kjent – og personen som – mot planen – fikk ansvaret for å rydde opp var Niccolòs sønn Piero. Piero som på det tidspunktet var i det italienske Forsvaret ble det nye ansiktet utad og frontet selskapet etter at deres tidligere daglige leder måtte finne seg noe annet å gjøre etter skandalen. Piero var da bare 28 år, og lite visste nok Piero at han skulle bli en levende legende innenfor vinverden noen tiår senere.

Piero brettet opp ermene umiddelbart og sammen med Tachis begynte de å hente inspirasjon vestfra – fra Frankrike og Bordeaux. Den kjente ønologen Peynaud ble konsultert og kom med flere råd som resulterte i lavere avkastning i vinmarken, de grønne druene som på den tid ble brukt i de røde vinene ble tatt bort, og vinen ble modnet i nye eikefat. På samme tidspunkt hjalp Antinori-familien å markedsføre onkelen til Piero sitt lille prosjekt med bruk av franske druer utenfor Bolgheri. Tachis ble også sendt for å bistå med vinifiseringen av denne revolusjonsvinen. Og hva var vinens navn? Sassicaia. Antinori markedsførte og solgte Sassicaia i mange år etter onkelen til Piero døde, før nærmeste familie til slutt overtok hele styringen selv ved Pieros søskenbarn, Nicolò.

I 1970 og 1971 tok Piero og Tachis de første store innovative grep som har ført Antinori der de er idag. Forsøkskaninen var Tignanello-vinmarken i Santa Christina, som var klassifisert som Chianti Classico. Her var det allerede, som nevnt, sådd noen franske og noen grønne druer, men i all hovedsak ble det dyrket den anvendelige og erkeklassiske toscanske Sangiovese-druen. Men fra nå av ble de grønne druene tatt bort fra rødvinsproduksjonen, temperaturkontrollerte fat ble tatt i bruk, vinen ble pumpet over for en mer forsiktig uttak av tanninene, samt at maloaktisk fermentering ble introdusert. Og hvordan ble nå vinen lagret? I barriques, franske eikefat før det gjerne fulgte noe flaskelagring før lansering også.

Innovative og radikale grep kan derimot møte motstand – så også i dette tilfellet. Vinlovene. I 1967 var det bestemt at grønne druer skulle brukes i produksjonen av Chianti Classico, og dette gjorde at cuvéen med bare Sangiovese-druer fra Tignanello måtte defineres som «bordvin«. I de senere år har ikke slik klassifisering betydd all verdens, inne i mellom har det nesten vært et lite markedsføringstriks å lage viner «mot boka», men på 70-tallet var nok mer prekært og kunne bety tapte markedsandeler. I 1975 ble ikke saken bedre – Piero og Tachis ville ha mer struktur og kompleksitet i vinen og her kom de franske druene inn i bildet. 15% Cabernet Sauvignon og 5% Cabernet Franc akkompagnerte nå Sangiovese-druene. Og hvor kom Cabernet-druene i fra? Fra den mest solrike delen av Tignanello, som etterhvert også skulle produsere druer til et av deres største flaggskip – Solaia. Denne vinen så dagens lys i 1978 der en liten andel Cabernet Franc understøttet Cabernet Sauvignon. Noen få år etter fikk også Sangiovese en liten rolle i vinen, med ca 20%. Vinen lagres fortsatt idag på franske barriques i 18 måneder med noen måneder i flaske før lansering.

Antinori turde med disse grepene å lage noe helt spesielt, og med å gi Tignanello-vinen en kvalitetsheving ble den straks en ettertraktet vare – både i Italia og i resten av vinverden. Også i Norge var vinen noe av det ypperste du kunne få tak i på 80 og 90-tallet. Introduksjonen av både Tignanello og Solaia inspirerte også andre italienske vingårder i området, og flere super-toscanere så dagens lys, ikke bare i Bolgheri, men også i innlands Chianti.

En annen faktor som er fascinerende med familier som driver med vin er at det ved arveoppgjør ofte har blitt krøll. De fleste familiemedlemmene har en passion og glød for å drifte vingårdene og navnet videre, mens fåtallet vil bruke kapitalen på andre eventyr eller starte opp vinproduksjon i eget navn. Dette skjedde også hos Antinori på 80-tallet, midt i den suksessfulle perioden. Pieros søster Illaria og broren Lodovico bestemte seg for at de ønsket å selge sin andel av Antinori. Dette førte indirekte Antinori inn i et ulykkelig ekteskap med det store amerikanske selskapet Whitbread, der pengene fra salget ble brukt til å kjøpe ut søskene. Lodovico fortsatte innenfor vinbransjen og brukte pengene på salget forsåvidt på en klok måte med opprettelsen av – stemmer – Tenuta dell `Ornellaia. (Idag kalt Ornellaia e Masseto.)

Denne artikkelen skal ikke bruke tid på den ulykkelige ekteskapet, men etter en del uenigheter greide Piero å overtale en lokalbank til å stille midler til disposisjon slik at han i 1991 igjen kunne råde over hele vinselskapet Antinori, noe som skal ha kostet Piero på det tidspunktet 300-400 millioner kroner. Det er grunn til å tro at et slikt lån kunne føre til søvnløse netter for Piero, men porteføljen og mulighetene var store for – nok en gang – det store familieeide selskapet.

På dette tidspunktet var ikke Antinori bare viner fra eiendommen Santa Cristina. I Chianti Classico eide de Peppoli og Badia A Passignano, i Umbria Castello Della Sala, og i Bolgheri eide de vingården som idag går under Tenuta Guado Al Tasso. Flere eiendommer og vinmarker ble kjøpt opp i tiden som kom mot 2000-tallet.

I et kvalitetsperspektiv er hovedvinen fra Guado Al Tasso mest interessant av disse eiendommene. Vinen ble lansert for første gang i 1990 og her er det franske druer som gjelder med en blanding av Cabernet Sauvignon, Merlot, Syrah og Petit Verdot som modnes 14 måneder på franske barriques før 10 måneder flaskelagring. Vinen viser en stor evne til lagring og er gjerne et kjellerprosjekt verdig.

Antinori så også både til nord, sør og vest i Toscana og etterhvert eide de vingårdene La Braccesca i Montepuliciano, Tenuta Monteloro nord for Firenze, Fattoria dele Mortelle ved kysten i Maremma, og ikke minst den meget spennende eiendommen i Montalcino – Pian della Vigne.

En annen interessant eiendom de hadde samarbeidet med i flere år før oppkjøpet var Prunotto – en produsent av relativt gode viner fra Piemonte. I Norge er det i dag lett å få tak i viner fra Prunotto til en spesielt hyggelig pris for de som benytter seg av taxfree-ordningen. Prunotto sin Barolo i den meget gode 2013-årgangen er også tilgjengelig på bestillingsutvalget.

Antinori har heller ikke vært redd for å se etter andre markeder og markedsføringsmuligheter. Litt i vinden startet selskapet flere samarbeidsprosjekter rundt i både Italia og i verden ellers, herunder musserende vin i Lombarida, Antica Napa Valley i USA, samt prosjekter i både i Ungarn, Chile og spesielt nok – Malta.

Antinori har i de fleste år også kjøpt druer til produksjonen sin, men det har blitt mindre av dette i de siste årene. Mer enn 80% av druene til deres viner kommer idag fra deres egne marker, og målet er etterhvert at de skal eie nok vinmarker selv til å dekke hele behovet for druer.

Så hvor går veien videre? Antinori-familien har alltid greid å tilpasse seg framtiden og Piero siterer ofte på at gamle røtter spiller en viktig rolle i deres arbeid, men at det har aldri holdt tilbake deres ånd for innovasjon. Han forteller også at han ikke ser oppdraget deres som fullstendig oppfylt, noe som gir Antinori mulighet til å uttrykke det store potensialet i deres vinmarker og gårder og forene nye oppdagelser med Antinoris arv av tradisjon, kultur, landbruk, kunst og litteratur. Piero har også arbeidet hardt for å holde selskapet i familiens hender, selv om han ved en anledning ble tvunget til å selge deler av bedriften, som han senere heldigvis greide å kjøpe tilbake. Nå er det de tre døtrene til Piero som er framtiden, med Allegra Antinori i spissen. Selskapet er nå lagt under et familiefond, kanskje for å motivere til å unngå interne konflikter i familien, i tillegg er Piero fortsatt the «Grand old man» og følger nøye med.

Det er ingen tvil om at familien har flaggskip i Tignanello og Solaia med sitt flotte omdømme, men med stigende priser har også disse vinene fått konkurranse fra andre gode kandidater til tilsvarende priser. I tillegg har Piero fått kritikk, han også, for bruken av franske druer sammen med Sangiovese. Onde tunger mener at han bidratt til å ødelegge identiteten til viner fra Toscana. Det er en trend i tiden at flere av de tidligere super-toscanere har blitt «Toscanere» igjen – for eksempel lages nå Fontodis vin Vigna del Sorbo med 100% Sangiovese-druer, og borte er de franske innslagene.

Hva vil gjøre Antinori gjøre? Albeira forteller til botti.no at Antinori vil i framtiden arbeide med opprettholde og muligens forbedre den typiske karakteren som vinmarkens terroir gir. Hun forteller at for henne er det svært lite sannsynlig at Tignanello noen gang vil gjennomgå noen endringer i drueblend, etikett, stil eller karakter. Antinori eier mange flotte eiendommer og kombinasjonen av stort kvantum og høy kvalitet sikrer selskapet et godt fotfeste i årene som kommer.

Men Piero har vist at det lønner seg å være innovativ og hans tre døtre har nok fått en god pekepinn på hvordan framtiden kan vinnes.

Smaksnotater

Smaksnotater – Antinori