Bartolo Mascarello

Jeg tørker skoene diskret på dørlisten og går noen forsiktige steg inn i rommet. Et stort klassisk skrivebord i mørk tre dominerer. Klokken tikker stille i bakgrunnen. En vase med friske blomster står i hyllen. Jeg setter meg ved det store skrivebordet. Stolen skraper, og jeg ser unnskyldene bort på et bilde som står på bordet. Bartolo Mascarello. Legenden fra Barolo. Jeg sitter ved det gamle skrivebordet hans. 

Piemonte – tradisjoner og respekt for kultur 

Piemonte handler i mange måter om tradisjoner og respekt for kultur. Mange av vingårdene i området har gått i arv i generasjoner. Den kanskje aller største hærfører av klassisk Barolo idag, Maria Teresa Mascarello, møter meg på innsiden av den legendariske mørke porten som ligger midt i knutepunktet for vin – i landsbyen Barolo. Det er stille her. Noen småfugler kvitrer. Det ringer inne i mellom i en telefon. Lyden er klar. Det høres prat fra innsiden av det ene huset og det klirrer i et par kasseroller. Forklaringen skal komme senere. -No Barriques, just classic style, ler Maria Teresa. Tonen er satt, mens vi tusler rundt mens hun peker og forteller. Her har Mascarello-familien drevet med vin siden 1919 i minst tre generasjoner. 

Mascarello – ingen trend 

-Mitt arbeid er ikke en trend, men resultat av et arbeid i flere generasjoner. Jeg  gjør som min bestefar Giulio og min far Bartolo. Jeg følger en idé og følger den livet ut. Jeg endrer ikke filosofien på grunn av internasjonal vinpresse eller trender. Hun tar en pause. Småfuglene holder pusten også. -Du veit, trender endrer seg, veit du. Hvert 20 år kanskje. Bare se på hva som skjer nå. De moderne produsentene kommer tilbake for å kjøpe større fat. Nå er vi plutselig alle blitt tradisjonalister igjen. Maria ler. Fuglene kan kvitre igjen. 

Stor etterspørsel – lite tilbud

Idag har Cantina Bartolo Mascarello blitt en av verdens mest ettertraktede produsenter. Det har dessverre også nesten blitt umulig å få tak i vinene hennes. -Det er ikke mulig å få ny allokering nå. Vi arbeider bare med gamle klienter forteller Maria Teresa. Stemmen hever seg og hun forteller engasjert at flere av kundene har handlet vin av både bestefaren og faren. – Jeg er glad i disse relasjonene, sier Maria Teresa før hun fortsetter. -Vennlig relasjoner. Det er vår sikkerhet. De tror og stoler på oss. De påvirkes ikke av poenger eller nye trender. 

Etterspørselen etter vinene hennes vokser stadig, men det gjør ikke produksjonen. – Min bestefar hadde 5 hektar med vinmark. Det samme hadde min far. Jeg ser ikke noen grunn til at jeg skal ha mer selv. For hvilken grunn? Spør hun. Jeg tror ikke hun venter et svar på sitt eget spørsmål. Å utfordre seg selv? Jeg prøver meg. Den spedbygde kvinnen med det lett krøllete håret ser på meg. Det kan se ut som hun tenker litt. – Nei, målet og utfordringen er å ha den beste kvaliteten hvert år. Jeg vil heller si til kundene at vi ikke har mer vin enn å lempe på kvaliteten. Den økonomiske balansen er viktigst. Den psykologiske balansen er allerede her. Hun ler hjertelig. – Nei. Jeg trenger ingen ny utfordring. Det er det samme for meg, ler hun. 

Ettertraktet Barolo

Maria Teresa lager viner på Nebbiolo, Dolcetto, Barbera og Freisa. Totalproduksjonen er på 30 – 35 000 flasker og ca halvparten av vinene er hennes sagnomsuste Barolo som inneholder druer fra fire vinmarker. I tillegg lager hun ca. 1000-1200 magnum-flasker av Baroloen. Hun sier seg veldig fornøyd med de få hektarene hun besitter. Den største parsellen ligger i kommunen La Morra med 1,2 hektar fra Rocche dell’Annunziata. De tre øvrige vinmarkene ligger innenfor Barolo med 1 hektar i Cannubi, 0,5 hektar vinmark i Rué og 0,3 hektar i San Lorenzo. Sistnevnte vinmark var inntil nylig hennes eldste vinmark med over 70 år gamle vinstokker. «Var» tenker jeg. Maria Teresa kan røpe en ganske så interessant nyhet for de som er glad i hennes Baroloer. 

Ny mark i Monrobiolo Di Bussia 

I 2015 tok Mascarello opp alle de gamle vinstokkene i San Lorenzo-marken og lot jordsmonnet få hvile i et par år. I 2017 ble nye vinstokker plantet her med første årgang ventet i 2019. -De første fire årene vil vi nok bruke druene til vår Langhe Nebbiolo, sier hun og forteller at replantinger er en stor investering. Så kommer hun med den andre store nyheten. Nesten litt beskjedent kan Maria Teresa fortelle at hun har fått mulighet til leie 0,4 hektar vinmark i Monrobiolo Di Bussia med leiekontrakt i de neste 14 årene. Marken ligger også i Barolo-appellasjonen i nedre kant av den større Bussia-marken innenfor kommunegrensene til Monforte d´Alba.

-Jeg var veldig heldig, sier hun med oppriktighet i stemmen. – Det er vanskelig å finne gode parseller, men en hyggelig nabo hjalp til. Disse parsellene ligger nære hennes egne marker der hun idag dyrker Freisa. Hun forteller også at timingen var perfekt. – Vinstokkene i San Lorenzo ble tatt opp i februar, og i april 2015 kom låneavtalen i orden. Det er jo ikke alltid naboer er hyggelige, så det var veldig flott at tilbudet kom. Absolutt, ler hun. Det grå håret rister litt.

Ny presse

Svalt og mørkt, tenker jeg. Sekunder etter går lyset på og Maria Teresa kommer tilbake. Vi er i vineriet. En tredje stor nyhet åpenbarer seg raskt. En ny presse som ble tatt i bruk fra 2015-årgangen. Jeg trenger ikke ikke å si noe, hun skjønner tankene mine og er raskt ute. -Den nye pressen hjelper meg slik at jeg kan lage enda mer delikat stil på vinene mine og pressen gir meg mer fleksibilitet.

Jeg tilpasser meg teknologien, men prosessen er alltid den samme som bestefar og min far gjorde. Hun tenker raskt og fortsetter. -Husk at også utstyret som bestefar og far tok i bruk var en evolusjon i sin tid. Men jeg endrer ikke identiteten på vinene mine for å tilfredsstille det amerikanske eller japanske markedet. Absolutt ikke. Maria Teresa ser på meg, nesten litt spørrende. Hun virker litt nysgjerrig på om jeg synes å ta i bruk denne teknologien er for mye. Overhodet ikke. Tenker jeg. Så er vi ferdig med den saken og vi snur oss rundt. 

Tradisjonell..

-Her foregår fermenteringsprosessen. Hun peker på betongtankene og forteller at alle druene utenom Freisa, som fermenteres i ståltanker, starter prosessen i disse tankene. Her er det ingen system for temperaturkontrollert fermentering. Betongen er tykk og naturell. Det passer fint til vinene mine, sier Maria Teresa. Hun pumper over to ganger om dagen og maserasjonstiden varierer normalt i mellom 30 til 50 dager. Det kommer litt an på årgangen, forteller hun. I den veldig varme 2017-årgangen holdt det med kun 21 dager, mens i 2016 varte skallkontakten i 45 dager. -Du må forstå materialet. Du må forstå naturen.

.. Men ikke fra Romertiden

Vi går videre inn i vineriet. Her det store slavonske fat som gjelder. Tradisjonelt og på sin måte vakkert. Fatene har ulik størrelse. Noen fat er på 35 hektoliter, mens andre er både 40 og 50 hektoliter store. Baroloene ligger på disse fatene i tre år. Hun forteller at mange spør om det er en strategi bak de forskjellige størrelsene på fatene. -Det har kun praktiske årsaker. Om fatene er runde eller ovale gjør ikke noe med vinen. Jeg lager vin på en normal måte. Vi snakker litt om bruken av amphora som har blitt en ny trend igjen. Jeg er tradisjonell produsent, men jeg trenger ikke å gå tilbake til romertiden av den grunn. Hun ler igjen.  

Klimaendringer

Vi snakker litt om klimaendringene. Også Maria Teresa er av den oppfatning at de siste 20 årene har vært spesielt gode og konsistente. Hun forteller at på 50, 60 og 1970-tallet var det gjerne to gode årganger i tiåret, mens resten av årgangene var middels eller direkte dårlige. Idag opplever vinbøndene større variasjoner under innhøstingsperioden. – Å høste i oktober er nå blitt et unntak. En normal vekstsesong eksisterer ikke lengre. Maria Teresa sukker lavt, men hun opplever ikke de nye tidene for krevende. -Mye er endret, men vi har god erfaring i å takle utfordringene nå, sier hun. Vi må vise mer fleksibilitet. Er det varmt, kutter vi for eksempel ikke bladene.

Maria Teresa ser også en annen fordel. Bartolo Mascarello lager som nevnt ingen enkeltvinmarks-viner og alle druene fra de fire ulike parsellene vinifiseres sammen. -Det hjelper meg til å finne god balanse i vinene, uansett årgangsforskjeller forteller hun. Har det vært mye sol og varme er for eksempel de sørvendte parsellene i Cannubi mer utsatte, og hun kan selektere nøye i marken for å ta bort de uønskede druene.

Mor Mascarello lager kaningryte

Vi fortsetter. Her er det gamle flasker overalt. Både fra 1950 og 1960-tallet står det på lappene som henger over de støvete flaskene. Mascarello-familien har fortsatt holdt av svært ettertraktede viner i deres private bibliotek. Vin som nesten ikke kan måles i penger, tenker jeg. Hun forteller at enkelte av viner ikke har etikett, men at de trolig i hvertfall er minst 50 år gamle.

Hun åpner døren ut til gårdsplassen. Det knirker og solstråler slippes forsiktig igjennom av det trauste skylaget. Det er på tide å smake vinene og vi går til hennes eget kontor. Det klirrer i noen kjeler lengre bort i gangen. Maria Teresa går for å hente flasker til smakingen. Jeg tusler inn på Bartolos gamle kontor.

Med ett er det prating på italiensk i bakgrunnen. Kontoret fylles med duft av italiensk hjemmelaget mat. Det er hennes mor som står i døren. Det er matlaging på gang. Det var her lyden av kjeler kom fra for noen minutter siden. -Hva hun lager? Det prates på italiensk igjen. «Ah», sier Maria Teresa. Moren skal lage gryte med kanin bakt i urter etter tradisjonell oppskrift. Det lukter godt og mor Mascarello smiler før hun går videre.

Bekymring for utviklingen i Piemonte 

Maria Teresa viser bekymring for regionens framtid. -Jeg skjønner ikke politikken, sier hun lett oppgitt og legger til at det har vært stor forandring de siste 15 årene. Da ble det laget 6 millioner flasker Barolo, nå tror hun produksjonen har økt til 14 millioner flasker. Hun forteller at områder der det før var plantet skog eller frukttrær blir idag gjort om til vinmarker.

-Det er ingen god måte å bevare landskapet og appellasjonen på. Hun har heller ikke noe til overs for at Barolo selges på tyske supermarkeder til under 10 euro og hun er redd for at den verdien som er skapt over generasjoner blir ødelagt. Hun rister også lett på hodet når vi snakker om prisene på vinmarkene og det seneste salget av 0,5 hektar vinmark i Cerequio / Brunate til 2 millioner euro (ca 19-20 millioner norske kroner). -Det er jo umulig som ung vinmaker å kjøpe gode parseller nå, sukker hun i det vi avslutter intervjuet.

 

Smaksnotater (TRYKK PÅ BILDET)