Biondi Santi

Biondi Santi. Biondi Santi. Tygg litt på det… Montalcino og Brunello, Ikke sant? Det er noen få produsenter som en bare tenker på når et område blir nevnt eller motsatt, noe som nesten er psedonymt eller bare hører med med. Egon Müller – Mosel, Penfolds – South Australia, Ch.Pètrus – Pomerol, Giacomo Conterno – Barolo og Piemonte, ikke sant? Sånn er det for meg med Biondi Santi også. En tradisjonsbærer i Montalcino og kanskje den fremste ambassadør for klassiske Brunello di Montalcino viner. Det var derfor med sommerfugler i magen når jeg nå stod stod i alléen som skulle ta meg fram til denne flotte eiendommen 10 minutter sør for fjellandsbyen Montalcino.

Hei, så hyggelig at du kommer til oss! Serena Giardini tar i mot meg, og forsikrer meg straks at Tancredi Biondi Santi, sønn i huset, har satt av tid til meg før han skal rekke et møte i Roma. Hun forteller at hun vil vise meg litt rundt på eiendommen før Tancredi skal guide meg igjennom vinene som nå lanseres i 2017.

Biondi Santis historie begynte på 1800-tallet da Clemente Biondi Santi, en apoteker fra Montalcino, plantet utvalgte vinstokker på eiendommen deres, «greppo», og fikk etterhvert flere internasjonale utmerkelser. I 1865 ble vinen lansert for første gang som «Brunello di Montalcino». Eiendommen tok nye skritt tidlig på 1900-tallet med Ferruccio Biondi Santi som ble en viktig person, ikke bare for eget hus, men for hele Montalcino-området. Under blant annet hans visjoner og tanker ble Montalcino mer eller mindre skilt ut fra den øvrig Chianti-produksjonen. Ferruccio bestemte at han ønsket lagringsdyktige viner, for regionen var det nå kun en drue som gjaldt – nemlig Sangiovese Rosso. Han replantet alle vinstokkene i vinmarkene deres, lagret vinen på store eikefat og begynte å produsere kraftige viner med stor evne til lagring. På sosiale medier kan du fortsatt se klipp av eldgamle viner de fortsatt har i kjelleren fra dette stadiet i vingårdens flotte liv.

Jeg skal ikke gå dypt inn i detaljene på samtlige generasjoner, men det kan nevnes at arvtakeren etter Ferruccio, nemlig nok en Tancredi – begynte allerede på slutten av 1920-tallet å rekorke og fylle opp vinene som hadde begynt å miste innhold. Dette ble gjort med riservaer fra 1888 og 1891, følgelig med vin fra samme årgang. Nå til dags er det noen veldig få produsenter som har dette tilbudet, som for eksempel Australske Penfolds.

En annen fra familien som ettertrykkelig har satt eiendommen på kartet er Franco Biondi Santi. Dette var på en tid der antall vinmarker i området begynte å øke betraktelig, som følgelig økte i takt med at nye produsenter så dagens lys. Franco fulgte med i timen og var den som økte antall hektar vinmark fra 4 hektar til dagens av 25 hektar hos Biondi Santi. Han startet i tillegg på 70-tallet å klone de gamle vinstokkene fra gamle dager, og har sin egen klone av Sangiovese, kalt BS11. I tillegg er Franco kanskje den som har bevart tradisjon og arv og best av generasjonene.

«Er tradisjonen bevart for lenge?» Tenker jeg mens Serena viser meg rundt. Det skal jeg komme tilbake til.

«Se her» – der er vinmarkene våre, som du ser strekker de seg nedover bakkene her». Det er høydeforskjell på eiendommen med det laveste punktet på 385 meter over havet og det høyeste på ca 500 meter. Vinplantene har ulik alder, og er faktisk yngre enn jeg hadde forventet meg. Vinstokkene som gir druer  til Rosso`en er så unge som 5 til 10 år. Vinplantene til deres legendariske Brunello di Montalcino må være fra vinplanter som er minst 10 år, mens Riserva-vinene kommer fra vinstokker som er 25 år eller eldre. Hvis vinen lages da, det er kun Riserva-viner å finne i de beste årgangene som i de siste årene har vært 01, 04, 06, 07, 08 (interessant) og 2010. Serena forteller at 2013-årgangen ser ut til å bli et år for Riserva. Druene som ikke når opp selger faktisk Biondi Santi videre til andre, så kanskje har du drukket en vin med druer herfra, uten at du har visst det?

Jordsmonnet er rikt med steiner og leire på toppen. Hvordan er ellers klima og vær her? «Varmt«, tenker jeg mens jeg tørker meg litt i pannen. Sangiovese trives her, med relativt tørt og varmt klima. Heldigvis er det noe svalere på høsten og natttemperaturen skilles betraktelig fra varmen på dagene. Det hjelper til.

«Vær forsiktig» – sier Serena. Kjellerne er under renhold og vannet ligger godt oppe på gulvflisene. Litt vann skal ikke stoppe meg, nå som jeg endelig skal få se den legendariske kjelleren her på eiendommen. Det er ikke mye som er endret her, noe nytt materiale har blitt tatt i bruk igjennom årene som har gått, men det kan ikke vært gjort store utskiftninger, nei.

I første rom står store sementtanker. Fermenteringen skjer i disse store sementtankene i mellom 15 til 18 dager, der vinmaker og øvrige ansatte pumper over to ganger om dagen. Vinene gjennomgår maloaktisk gjæring og druesaften holdes på 18-20 grader i ca 30 dager. Serena forteller at vinen modnes på store slavonske eikefat (jepp, botti!), «og du kan sikkert tenke deg å se disse? Hun smiler. » You bet», sier jeg. Vi mennesker har selvfølgelig ulike interesser. Mange, kanskje ikke akkurat du som leser dette, må synes jeg er smågal når jeg står med sløret blikk og beundrer disse store eikefatene.

Serena peker – ser du disse? «De er fra 1800-tallet». Blikket blir enda mer slørete. Hun forteller videre at de har fat fra 1880 og 1903 her kjøpt inn med Ferrucio fortsatt var i manesjen. «Snakker vi tradisjon, eller hva?» Tenker jeg, mens jeg tar noen bilder. Vinen modnes  på 18 forskjellige store «botti» – slavonske eikefat. De utøver «racking», altså potensielt bytter vinene fat opptil 6 ganger under de 36 månedene både Annata og Riservaen lagres på fat, før ca henholdsvis 2 og 3 år lagring på flaske i deres kjeller følger.

Serena viser meg videre rundt før hun sier at det kanskje er på tide å møte Tancredi? Vi begynner å gå mot smaksrommet deres. Mange tanker kverner. Jeg nevnte ikke dette innledningsvis, men i vår kom sjokkbeskjeden – Biondi Santi, er i hovedsak, solgt! Hva?! Det store franske konsernet EPI Group som eier blant annet champagne-produsenten Charles Heidsieck har overtatt majoriteten av eierskapet for en ukjent sum penger. Biondi Santi familien er fortsatt med på ferden, men etter så mange år som den store kjempen og tradisjonsbæreren i Montalcino, så er det et fransk konsern som nå eier mer eller mindre Biondi Santi?

På vei bort til sønnen som nå har mistet muligheten til å ta eiendommen videre i familien, innser jeg at eiendommen kan ha nytte av litt ekstra kapital. Både eiendommen og selve vineriet kan trenge en liten oppgradering og et løft inn i framtiden. I tillegg har det vært tydelig at konkurransen har økt betraktelig de siste årene, både hos de mer modernistiske produsentene som for eksempel Casanova di Neri (Les gjerne om besøket her) men også den skyhøye kvaliteten hos den klassiske produsenten «Poggio Sotto» (Les gjerne om besøket her) Med priser på over 3000 kroner så bør kvaliteten på Riserva-vinene være skyhøye, noe de kanskje ikke alltids er.

Så hyggelig! Tancredi Biondi Santi og jeg setter oss rundt det store gamle bordet. Mange kjendiser og celebriteter har vært her, tenker jeg. Og mange nordmenn, selvfølgelig. Tancredi går også igjennom familiens historie og litt om vinene deres. Jeg forteller ham at jeg har hatt et godt forhold til deres viner, og har forsøkt 40 år gamle Biondi Santi viner og yngre. Vi diskuterer blant annet vinen jeg hadde dagen før, 2007-årgangen.

Han forteller litt ytterligere om vinene og årgangene som lanseres nå. Vi er helt enig, kvaliteten på 12-årgangen er generelt meget høy. Når det gjelder 14-årgangen er vi også helt på samme linje – dette var et vanskelig år for området. Det var faktisk et så vanskelig år, at det er den fjerde årgangen i historien at de ikke har laget Brunello di Montalcino og alle druene har gått i deres helt spesielle versjon av Rosso di Montalcino – med rødstripe på etiketten – som signaliserer den vanskelige årgangen der Brunelloen ikke er lagret. Det har faktisk bare skjedd tre ganger tidligere, i 1989, 1992, 2002 og nå altså i 2014. Denne Rossoen er lagret i ca 12 måneder før flasketapping.

Tancredi forteller at de opplever klimaendringene også her, med at området har blitt varmere de siste ti årene. Men det betyr ikke at kvaliteten ikke kan oppnås av den grunn. Tancredi forteller at for eksempel 2015-årgangen viser svært lovende takter og han sammenligner den med en av årgangene som omtales som episk for Biondi Santi – 1955.

Vi er dessverre ferdige, og Tancredi forteller at han skal være i Roma på et møte om noen få timer, men at han satte av tid til meg før han dro. Hyggelig kar tenker jeg, mens jeg sier adjø til både Tancredi og Serena. Og til den klassiske og tradisjonelle Biondi Santi. Hvor går ferden nå?

Smaksnotater

Biondi Santi Greppo Annata 2012 – Foreløpig ikke for salg i Norge

(Merk – vinen var i utgangspunktet oppmeldt til salg i bestillingsutvalget, men vinene ble kjøpt opp av Vinmonopolet. Det er foreløpig uavklart når vinen lanseres men ikke bli overrasket om dette først skjer under Italia-lanseringen i september 2018)

Vinen er ganske så rik på duft, med spisse kryddertoner som stikker opp, i forkant av en fin floral tone og litt kjølige jordbær. Ganske så forførende dette. «Baang!» vinen er direkte i munnen, her er det konsentret vin! Innhold av syre og tanniner er høy, selv om det kamufleres godt med skikkelige saftige rød frukter som kirsebær og jordbær. Frukten danser i flott takt med litt karamell, sjokolade, krydder, og lette minttoner på en lang utgang. Dette er eleganse og struktur altså! Flott vin som drikker yngre i denne tilgjengelige årgangen, og bør være i god balanse allerede om 10 år. 94-95 poeng.

Biondi Santi Riserva 2011 – Bestillingsutvalget – 3395 kroner

En kjenner den noe varmere årgangen på nesen med intense mørke kirsebær og tydelige plommer som kommer rundt på av glasset. Ganske tøff, men tiltalende nese i hvertfall. Vinen er noe konsentrert, med mer saftige og rikere frukt en ventet. Vinen har en mørkere kjerne på kirsebærene, noe sviske, spicy kokesjokolade, marsipan og nøtter på en lang utgang. Vinen har noe varme, men syren er faktisk tiltalende og balanserer vinen godt. Tanninene til stede, men er ikke førersetet her. Konklusjonen er at dette er en god vin, og har tendenser til fin kompleksitet. Dog mangler den litt kraft synes jeg. Vil lagre fint de neste 15 årene denne. På stadiet er det vanskelig å kommer over 93 poeng. For nå.

 

Rosso di Montalcino 2014 – Foreløpig ikke for salg i Norge

Som nevnt i artikkelen, dette er fjerde gang Biondi Santi deklassifiserer og lager ikke Brunello. Alle druene har derfor gått i en spesiell versjon av Rosso di Montalcino og merket med røde striper på etiketten. Dette er kun gjort før i 1989, 1992, 2002 og nå i 2014. Vinen er forholdsvis sjy på nesen, med har noe underliggende her med flere røde bær – jordbær, moreller, kirsebær, noe rydder og følelsen av våt jord. Vinen er middels konsentrert med mørke modne kirsebær og urter, med tilstedeværende tanniner. Denne passer bra til Entrecôte de neste fem årene tenker jeg. Trekkes for den mangler en del på midtpartiet og er ikke spesielt kompleks. Tøff årgang. 89 poeng.