Brovia

Det er ikke bare en, to, eller tre avgjørelser. Det er flere hundre som må tas igjennom året når vin lages, sier Alex Sanchez – vinmaker og inngiftet i Brovia-familien fra Castiglione Falletto. Alex gir et ærlig innblikk i livet til en vinmaker. Her har du historien til den flotte klassiske Barolo-produsenten Brovia. 

Alex Sanchez er prototypen på en jordnær kar, der han slentrer forsiktig mot meg kledd i en velbrukt Errea–sportsgenser og med tydelig tredagers skjegg. Her står det ingen sportsbiler på gårdsplassen eller store stålgjerder som hindrer innsyn.

–Hei, velkommen! Sier Alex hjertelig. Vi småprater litt om dagens Giro d`Italia-etappe som snart skal rulle forbi dørstokken til vingården. Alex selv kommer fra Spania og havnet her i Castiglione da ha traff sin fremtidige kone Elena Brovia som idag driver vingården sammen med søsteren Cristina. Alex bidrar inn i familiebedriften som vinmaker.

Historien om Brovia kan grovt deles opp i to store kapitler, forteller Alex med en rolig stemme. Den første delen handler om grunnleggelsen da Giacinto Brovia og familien startet opp som druedyrkere i 1863. Det var sønnen Antonio Brovia som skulle føre arven videre, men han døde så alt for ung da han bare var 32 år gammel. Det førte til at det ble mer eller mindre stans i vinproduksjonen i over 20 år og deres vinmarker ble i mellomtiden leid ut. Antonios sønn, som var oppkalt etter sin bestefar Giacinto, var bare var seks år når faren døde. Han bestemte seg tidlig for å følge i fars fotspor og etter relevante studier flyttet familien i 1953 til gården her i Castiglione Falletto. Andre kapittel i Brovia-familiens liv som druedyrkere kunne starte.

Med føttene vel bevart på bakken og produksjon av klassiske viner i flott erketradisjonell stil har Brovia med tiden blitt en av Castiglione Fallettos absolutte beste vinprodusenter. Idag eier familien totalt 17 hektar med vinmark med parseller både i Castiglione Falletto og i Serralunga d´Alba. Alex forteller at tre av deres ettertraktede Cru´er kommer fra vinmarkene Rocche, Villero og Garblèt Sué (Castiglione) og fra deres monopol-vinmark Brea (Serralunga). Familien overtok hele Brea-vinmarken i 1995 og de beste druene, ca 30% går til deres berømte Cru Brea Ca`Mia. Resten av druene fra Brea-marken brukes til deres standard-Barolo sammen med druer fra de øvrige cru-markene. Siden 2010 er produksjonen hos Brovia 100% organisk.

I tillegg til Nebbiolo dyrker Alex og Brovia-familien både Dolcetto, Barbera, Freisa og Arneis. Totalproduksjonen er på 70 000 flasker derav 40 000 flasker med Barolo. Halvparten – 20 000 flasker – er deres standard-barolo som er en blend, mens resten er ca 5000 flasker hver fra deres fire Cru`er.

Vi tusler fra hovedhuset og til det anonyme vineriet, som vi når med noen raske steg over plassen. Døren knirker når vi går inn. Gir liksom litt forsiktig etter, som ingen har gått inn her på noen år. – Pass på, det kan være litt vått på gulvet, advarer Alex mens vi går inn. Her er det ingen fancy malerier på veggene eller stukkatur kjøpt fra nedlagte gamle togstasjoner. De gamle fatene står på rekke og rad, søvnig og lett skrukkete. Her har de stått noen år, vel?

Alex bekrefter mistanken. – De eldste fatene her er ca. 40 år gamle. Men vi passer på de også, sier han. Hvis jeg var i tvil om det. Han forteller videre at de har renovert fatene med å pusse de på innsiden for å holde de friske. Det er to store størrelser på de gamle fatene her hos Brovia. – Jeg bruker å si at vi lagrer vinene på store fat og svære fat, ler han forsiktig. Det minste fatene, som ikke er så liten allikevel, er på ca 30-40 hektoliter og rommer ca 3000 flasker. De fire Cruene lagres på disse fatene mens de større fatene er på 104-106 hektoliter og brukes primært til deres standard Barolo.

Baroloene får tre til fire uker maserasjonstid og prosessen skjer på en myk måte. Druejuicen pumpes kontinuerlig over og Alex forteller at han ønsker full estraksjon, men bare på en elegant måte. Når prosessen er over bruker han kun den frie vinen til Cru´ene. Restene presser han også, men denne drue-juicen selges videre. 

Vi snakker videre om livet som vinmaker. -Vår tilnærming er «hands off» sier Alex som snakker med rolig og litt forsiktig stemme, mens vi går forbi de gamle fatene. Ektefølt engasjement merkes. – Vi har en crazy måte å tenke på, skjønner du. Jo mer du gjør, mer du rører, jo lengre blir du borte fra det originale. Vi prøver å lage rene viner – så nære vårt terroir og druer som mulig. Gi oppmerksomhet til hvert steg. Hver detalj. Det er ingen hemmeligheter her, ler han på sin forsiktige måte.

Alex forteller at det hjelper å ha den beste beliggenhetene i markene, de beste plottene og ha eldre vinstokker for å lage den beste vinen. – Men. Alex kikker opp. Søker blikket og er krystallklar – Det er like viktig å vite stilen og filosofien din. Og hvordan styre arbeidet ditt etter denne tanken. 

Vi tusler videre inn i neste rom er ståltankene står. Her får vinene på Dolcetto og deler av Barbera-vinen modningstid. Vi avslutter besøket i vineriet og går tilbake til hovedhuset for smaking av deres viner. De gule veggene og det mørkebrune solide smaksbordet er i samme stil som resten. Tradisjonell Piemonte. Vi setter også ned. 

– Framtiden? Ingen neste steg! Alex ler litt forsiktig, han virker å være litt uforberedt på spørsmålet. Men han tenker seg litt om, hoster litt til og fortsetter. – Planen er å kanskje gjøre et par justeringer med noe arbeid i vinmarkene. I tillegg ser vi potensiale på sikt å kunne dyrke Nebbiolo til en Langhe Nebbiolo i enkelte parseller. Klokka tikker forsiktig i bakgrunnen. Den gamle stolen skraper når vi vi setter oss. Alex fortsetter. – Det er vanskelig å dyrke Barolo nå – prisene for vinmarkene – jeg vet ikke om du har hørt det? Han stanser kort, og jeg rekker å nikke bekreftende til det jeg tror er spørsmålet før han fortsetter. -Det er akkurat solgt 1/2 hektar vinmark i Brunate for ca 2 millioner Euro (Ca 17 millioner norske kroner). 

Alex virker avslappet til utfordringene med investeringene som Piemonte nå opplever. -Det er et fritt marked, sier han forsvarende. Globalisering og investeringer kan være positivt. Men han ser også utfordringer. Han opplever at å kjøpe nye vinmarker nå er begrenset og at mange av salgesprisene forsvarer ikke kvaliteten på vinmarkene som er kjøpt. Alex påpeker også at det er stort bånd mellom familier og vindyrking i Piemonte. En utfordring er at disse båndene kan ryke eller at familiens historier kan blir ødelagt. Nye generasjoner kommer til og det er ikke sikkert i fremtiden at deres sønner eller døtre vil være med på dette lengre og leier bort eller selger vinmarkene. – Jeg håper dette består, sier Alex fortsatt nøkternt og forsiktig. 

Alex reiser seg. Det er på tide å smake en historisk vin for Brovia. – 2014 årgangen var et år med mye arbeid og bekymringer, sier han. Det var mye regn i juli og begynnelsen av august. Varmt var det heller ikke. Haglbyger og litt sykdom i vinmarkene gjorde det heller ikke så ettertraktet å være vinbonde. Heldigvis stanset regnet midt i august og høsten var optimal. Alex synes dette førte til friske viner med elegant preg. Han forteller også at syren er høyere enn vanlig og bidrar til mer liv i vinene. 

Så – det historiske? Brovia lager ikke de velkjente Cru´ene i 2014. De lager vinen Unio, for første og kanskje siste gang. Hele prosessen er gjort som normalt og Cru´ene ble vinifisert individuelt. – Vi hadde god kvalitet, men ikke det vi trengte til Cru´ene, sier Alex. – Vi hadde to muligheter. Vi kunne lage vin fra de Cru`ene vi likte, eller lage en blend som vi var mer fornøyd med. Vi valgte det siste. 

Alex virker tilfreds med resultatet. I Unio er det brukt druer fra to av deres Cru-vinmarker samt selekterte druer fra Brea i Serralunga. I det jeg skal til å formulere spørsmålet mitt, er han allerede kommet meg i forkjøpet. – Vi forteller ikke hvilke vinmarker som er brukt. Det er av personlige årsaker for oss.

Jeg sier ingenting, men merker at øyenbrynene senkes og et par rynker har satt seg i pannen. Alex ser det og fortsetter. – Det er som vi har fire sønner. Hvis våre sønner har tatt eksamen og to har fått veldig høy score, og de andre bare har fått god score… Nei, du skjønner… Vi kan ikke fortelle det. Det han derimot kan fortelle mens han henter frem viner til smaking er at den resterende vinen som ikke ble benyttet er solgt som bulk til andre produsenter.

Vi snakker litt om løst og fast mens han heller Unio 2014  i glasset. Vinen gir ansikt til årgangens karakteristika. Friske bær med herlig syrlig tone og med litt manglende trøkk i midtpartiet. Men absolutt en vellaget vin for årgangen. Jeg noterer. Og forsøker. – Hvilken vinmark som er brukt? Neineinei, det sier jeg ikke. Nei, det kan jeg ikke si, klukker han. Forsøket ble gjennomskuet. 

Det er på tide å takke for seg. Jeg går ut i den anonyme gårdsplassen. Syklister ruller forbi ut på veien. Jeg ser meg rundt og trekker pusten. Dette er klassisk Piemonte. Dette er tradisjoner. Dette er hardt arbeid. Dette er kunnskap. Dette er Brovia. 

Smaksnotater

Smaksnotater – Brovia