England

Klimaendringer og solid entrepenørskap har gjort at engelsk vin de siste årene virkelig har funnet sin plass på verdensvinkartet. Suksessen er først og fremst bygget på bobler. England er blitt et av de fremste landene innen produksjon av musserende viner og hevder seg nå på linje med Champagne. Kvalitetsheving skjer år for år og stadig flere kvalitetsprodusenter kommer til. Det er ingen mangel på ambisjoner, det skal være sikkert.

En kjølig historie

Noen historikere mener at romerne kan ha dyrket vindruer i England for cirka 2000 år siden. Det er imidlertid mer sannsynlig at romerne tok med seg vin laget i varmere deler av Europa til de britiske øyer. Etter noen kjølige århundrer ble det rundt år 1000 igjen produsert noe vin i England, blant annet av etterkommere av vikinger. En god andel var ment for bruk som altervin, men vinproduksjon var fortsatt et marginalt fenomen. Igjen fulgte flere århundrer med kjølige temperaturer i England.

Det var ikke før på 1950-tallet at det igjen ble gjort spede, men seriøse forsøk i blant annet Hampshire og Sussex på å dyrke druer for vinproduksjon. Produsenten Hambledon i Hampshire var den som var først ut i nyere engelsk vinhistorie med å plante vinstokker i sine vinmarker. Året var 1952. Noen lyktes på denne tiden med å fremdyrke vindruer, men volumet var lavt og vinkvaliteten ikke den beste. Det var ennå for kaldt.

Utover på 1970- og 80-tallet ble det i større grad plantet tyske hybriddruesorter i engelske vinmarker. Dette gjorde sitt til at det var halvtørre, fruktige hvitviner som dominerte innen den begrensede vinproduksjonen. Det ble samtidig laget små volum av musserende viner, noe som kan sies å være den spede opptakten til den nye bølgen som etter hvert skulle komme.

Nyetimber-effekten

Den i dag anerkjente produsenten av musserende viner Chapel Down plantet sine første vinstokker på 1970-tallet – da under navnet Tenterden – men det var først mot slutten av 1980-tallet, samtidig som det engelske klimaet var i merkbar endring, at noen fikk en idé om å seriøst utfordre champagneprodusentene. I 1988 bestemte to amerikanere ved navn Stuart og Sandy Moss seg for å forsøke å lage førsteklasses musserende vin i Sussex. Ekteparet Moss etablerte Nyetimber, hvis mål var å bruke de samme druetypene, de samme metodene og det samme utstyret til å lage musserende viner som i Champagne. Det var mange som mente det ikke kunne la seg gjøre å få frem en kvalitetsprodusent av musserende viner i England, men disse spådommene ble med tiden gjort til skamme.

Nyetimbers første musserende vin, en Blanc de Blancs, ble lansert i 1992. Denne og etterfølgende viner fra produsenten, basert på klassiske champagnedruesorter, høstet mange lovord. Noe hadde helt tydelig skjedd. Nyetimber hadde klart å sette engelsk musserende kvalitetsvin på vinverdenskartet. Dette ledet an til det som av Oz Clarke er blitt kalt «Nyetimber-effekten», som førte til at flere nå anerkjente produsenter av musserende viner så dagens lys på 1990-tallet og utover på 2000-tallet. Og hva er den viktigste årsaken til denne engelske vinrevolusjonen? Klimaendringer.

Klimaendringer

England har gjennom tidene vært kjennetegnet av kjølig klima og mye nedbør, hvilket ikke er noen umiddelbar suksessoppskrift for vinproduksjon. Klimaendringer har endret dette bildet, selv om det engelske klimaet fortsatt må karakteriseres som relativt kjølig og været fortsatt må anses å være ustabilt til tider. Men antallet soldager i England har økt, det samme har gjennomsnittstemperaturen. Hetebølger er blitt mer vanligere enn tidligere.

Det er altså effektene av klimaendringer som har gjort at det nå er mulig å dyrke vindruer som oppnår tilstrekkelig modning. Champagne har tradisjonelt vært cirka 1 grad celsius varmere enn det sørlige England, hvilket ifølge eksperter er den lille forskjellen som har gjort at man historisk sett kunne såvidt modne de tradisjonelle druesortene i Champagne, men ikke i sør-England. Men på slutten av 1990-tallet var temperaturen i vekstsesongen i Champagne cirka én grad celsius varmere enn hva den hadde vært 30 år tidligere.

Klimaet i England hadde endret seg tilsvarende mye. Dette betydde at det på 1990-tallet var blitt varmt nok i områder som Kent og Sussex til at man akkurat kunne dyrke og modne druer som chardonnay og pinot noir. Det er blitt varmere i alle vindyrkende områder i England, men særlig i sør-England har klimaet blitt merkbart varmere og tørrere. Det sies at klimaet her nå er slik det var i Champagne for 30-40 år siden eller mer.

Utfordringer og fordeler

England har fortsatt et kjøligere klima enn de fleste vinproduserende land i Europa, hvilket fortsatt gjør det krevende å få vindruer til å modne tilstrekkelig. Det kjente britiske regnværet fører også med seg utfordringer med hensyn til smak, råte og (for) lavt alkoholnivå. Fordelen er imidlertid at vinene har en utpreget syrefriskhet og delikat kjølig frukt. Klimaet bidrar også til at avkastningen fra vinmarkene gjerne er lavt, hvilket har den fordel at det gir bedre fruktkonsentrasjon i vinene. Men det er fortsatt tildels store årgangsvariasjoner når det gjelder avlingene. Selv om klimaendringer påvirker vinproduksjonen i positiv retning, fører klimaendringene også med seg uforutsigbare væromslag og potensielt ødeleggende fenomener som hagl, styrtregn og vind. Som i andre vindruedyrkende områder er også vinmarkene i England svært utsatt for å bli rammet av frostperioder om våren.

Det er et faktum at vekstsesongen i engelske vinmarker er blitt lenger. Det har vært vanlig å høste druene i slutten av oktober, men tidspunktet varierer med årgangene. Innhøstingen har de siste årene skjedd tidligere enn før, stort sett mellom slutten av september og slutten av oktober. Det relativt sett kjølige klimaet kombinert med den lange vekstsesongen, hvor druene sakte modnes, gjør sitt til at druene beholder friske aromaer og smaker og ikke minst sin pene syrestruktur. Den lange vekstsesongen bidrar også til at engelske musserende viner gjerne fremstår mer fruktdrevne enn for eksempel champagne.

Mest musserende viner

England er fremfor alt kjent for produksjon av en rekke meget flotte musserende viner laget på tradisjonell metode. Rundt 70 prosent av all vin som produseres i England er musserende vin. En fellesnevner for engelske viner, uansett om man snakker om musserende, røde, hvite viner eller rosé, er høy syre og friskhet, hvilket i hovedsak kan tilskrives det kjølige klimaet.

På grunn av årgangsvariasjonene og uforutsigbarheten når det gjelder avlinger, velger de fleste engelske produsenter av musserende vin først og fremst å basere seg på produksjon av en Classic Cuvée, som er en drueblend og non-vintage. Det lages også endel fine, friske musserende roséviner med typiske aromaer og smaker av jordbær, kirsebær, røde epler og crème fraîche. De beste er ofte basert på et sammensatt druemateriale av chardonnay, pinot noir og pinot meunier.

De ypperste engelske musserende vinene er gjerne de som utelukkende er basert på chardonnay. En engelsk Blanc de Blancs basert på druer fra vinstokker i kalkholdig jordsmonn er gjerne aromatisk kompleks, frisk, presis og sitruspreget i stilen. Samme type vin basert på druemateriale fra leire- og sandholdig jordsmonn er generelt rundere, rikere, mer kremet og mer nøtteaktig. Ofte blandes disse to stilene i en engelsk Blanc de Blancs. Musserende viner som er Blanc de Noirs er foreløpig mindre vanlig i England, men det finnes likevel flere flotte eksemplarer.

Andre viner på fremmarsj

Selv om musserende viner dominerer, produseres det også en del hvitviner av høy kvalitet, særlig basert på chardonnay, i England. Hvitvinene kommer til å bli viktigere i årene som kommer. I England dreier det seg som oftest om friske, mineralske hvitviner med smaker av grønne epler og sitrusfrukter, men det produseres også mer komplekse, fatfermenterte og -modnede hvitviner.

Rødviner er fortsatt et litt underutviklet område, men viser raskt økende kvalitet. Noen produserer rødviner av druetyper som er spesifikt fremdyrket for å kunne egne seg i et kjølig klima. Men en større andel rødviner er basert på pinot noir. Det er fortsatt marginalt for kjølig til at slik produksjon har bredt om seg i stor stil. Pinotdruen trenger vanligvis noe mer varme enn hva som er tilfellet i England. Dette er grunnen til at mange produsenter foretrekker å lage musserende viner eller roséviner av druen, ettersom dette ikke krever like mye med hensyn til modning av druene.

Likevel er det stadig flere produsenter som makter å lage kvalitetsrødvin av pinot noir i England, særlig i Essex og i det sørøstlige England. Det er en utfordring å oppnå tilstrekkelig fruktkonsentrasjon i vinene, men forbedrede teknikker i vinmarkene og utstrakt bruk av kloner som egner seg bedre i det engelske klimaet, gjør at vinene er på rask fremmarsj. Vinene er gjerne florale, lette friske og syrlige i stilen.

Det produseres flotte roséviner, oftest basert på pinot meunier og pinot noir. Disse vinene er også enklere å produsere og krever ikke at druene er fullstendig modne, noe som ikke er en ulempe med tanke på tidvis ustabile vekstsesonger.

Kalken og planteboomen

Frem til årtusenskiftet minket det totale arealet av vinmarker i England, mye på grunn av at etterspørselen etter viner basert på tyske hybriddruer dalte. Men siden 2003, et rekordvarmt år i England, har utviklingen snudd. Siden den gang har det vært plantet veldig mange vinplanter hvert år. Det er særlig druesortene pinot noir, pinot meunier og chardonnay som plantes. Disse utgjør totalt 70 prosent av alle vinplanter som plantes. Den store brorparten blir plantet i sør-England, hvor 80 prosent av engelsk vinproduksjon og engelske vinmarker befinner seg.

Mange vinmarker i England har ulike typer jordsmonn som er næringsrike, reflekterer varme tilbake til druene og drenerer vannet godt, hvilket er viktig hvis druene skal klare seg i det engelske klimaet. Men det er særlig det kalkholdige jordsmonnet i sør-England som definerer mye av engelsk vinproduksjon. Jordsmonnet i store deler av sør-England gir ideelle vekstbetingelser for vinplanter. Det er en interessant geologisk kobling til Champagne-området her. Den geologiske formasjonen som kalles Paris-bassenget danner basis for store deler av nord-Frankrike og består av dype lag av kalk, kalkstein og leirskifer. Formasjonen går gjennom Champagne og strekker seg over Den engelske kanal. I sør-England danner kalkformasjonen de såkalte South Downs og North Downs, to belter av åser med kalkgrunn hvor man finner vinmarkene til mange av Englands ypperste vinprodusenter. Kalkens betydning for engelsk vinproduksjon er altså stor.

Områdene

Det er særlig to områder som har drevet frem den engelske vinrevolusjonen: Kent og Sussex. Her er konsentrasjonen av vinmarker størst.

Sussex deles inn i East Sussex og West Sussex. I dag er begge deler like viktige i engelsk vinproduksjon. South Downs strekker seg gjennom hele Sussex, men flotte vinmarker ligger også sentralt i Sussex, hvor det er et varmere jordsmonn som består av sandholdig leire og grønn sandstein.

North Downs strekker seg gjennom Kent. Langs North Downs befinner mange av Englands beste vinprodusenter seg. I deler av Kent er det et leirholdig jordsmonn, noen ganger blandet med kalkstein, sand og grønn sandstein. Dette jordsmonnet, i kombinasjon med et gunstig klima, gjør at man her lager noen av Englands beste viner på pinot noir. Kent går for å være den varmeste vinregionen i England.

Surrey er en vinregion i vekst, men huser færre produsenter enn øvrige vinregioner i sørøst-England. North Downs strekker seg gjennom regionen.

Hampshire  har et jordsmonn som i hovedsak består av kalk og kalkstein. South Downs går gjennom regionen, og langs disse linjene man finner en klynge av produsenter. Hampshire er kjøligere enn de andre vinregionene i sør-England.

I East Anglia dyrkes druesorter som pinot noir, men lenge gikk mye av druene til produsenter i sør-England. Nå har druedyrkere i større grad begynt å produsere egne viner. Jordsmonnet består av mye leire, og særlig i Essex er det lite nedbør og stabil temperatur, hvilket gir gode betingelser for druedyrking.

Noe vin produseres i South West. Regionen ligger utsatt for vind og regn, men det finnes områder som er relativt sett varmere og tørrere. Regionen har et sammensatt jordsmonn.

Det finnes gode produsenter i Thames-dalen, hvor det er et varmt, godt drenert jordsmonn med mye kalk og grus. Det produseres også vin ved noen urbane vinerier i London.

Regelverk

Per dags dato er det ikke etablert noen strikt form for appellasjonsystem i England som regulerer hvor druer kan dyrkes, hvilke druetyper som kan dyrkes og hvilken type vin som kan produseres. Etter Brexit jobbes det med å utvikle et nytt kvalitetssystem for engelsk vin, men enn så lenge benyttes EUs opprinnelsesbetegnelser, nemlig PDO (Protected Designation of Origin) og den litt løsere definerte termen PGI (Protected Geographical Indication). Innen førstnevnte betegnelse, som er øverste kategori, kan en vin merkes som «English Quality Wine», mens en vin som er omfattet av PGI-betegnelsen kan merkes som «English Regional Wine». Det finnes i tillegg to lavere nivåer innenfor det engelske kvalitetssystemet.

I motsetning til hva tilfellet er i mange andre land, som er delt inn i mindre appellasjoner, blir engelsk kvalitetsvin kategorisert i enten en stor landsdekkende PDO eller en tilsvarende PGI. Det er ingen regionale forskjeller innenfor regelverket. Når det gjelder hvitviner, roséviner og rødviner dekker i tillegg PDO- og PGI-betegnelsene en enorm gruppe av ulike druesorter som vinene kan baseres på. Musserende viner som skal være PDO-merket kan imidlertid kun lages av seks utvalgte druetyper, må annengangsgjæres på flaske og modnes på bunnfall i minst 9 måneder. Et oppdatert regelverk kan på sikt komme på plass, men dette er det delte meninger om blant engelske vinprodusenter.

Det eksisterer enn så lenge ingen klassifisering av vinmarker, liknende inndelingen av vinmarker som grand cru, premier cru etc., selv om det finnes flere vinmarker i England som enten nå eller på sikt vil kunne kvalifisere for slik status.

Druene

Ettersom klimaet i England har endret seg, er forholdene blitt gunstige nok til at stadig flere druesorter kan modne i tilstrekkelig grad. Det er utfordrende å modne røde druer, men produsenter er blitt bedre i vinmarksarbeidet og har plantet druekloner som er bedre egnet i det rådende klimaet.

Chardonnay var blant de første druesortene som ble plantet i vinmarkene som så dagens lys på 1950-tallet. På 1990-tallet gjorde produsenter som Nyetimber og Ridgeview stor suksess med chardonnaybaserte musserende viner, men det var ikke før litt utpå 2000-tallet at det ble plantet vesentlig mer chardonnay. I 2019 utgjorde chardonnay nærmere 30 prosent av alle vinstokker i England.

Bacchus er den nest mest plantede grønne druen i England. Bacchus har høy syre og modnes saktere i det engelske klimaet enn i Tyskland, hvor hybriddruen kommer fra. Seyval blanc er en annen hybriddrue med høy syre som det er plantet endel av. Av andre grønne druesorter som dyrkes finner man pinot blanc, pinot gris, sauvignon blanc og faktisk også albariño.

Pinot noir er den mest plantede røde druesorten. I forhold til pinotdyrkende regioner på kontinentet er det kjøligere og våtere i England, men mange produsenter klarer likevel å få pinotdruene til å langsomt modne uten at de mister sine delikate smaker. Noe dyrkes i kalkholdig jordsmonn, men dette jordsmonnet, kombinert med et kjølig klima, er ikke det beste for å dyrke pinotdruer av kvalitet. Mesteparten av den beste pinotfrukten dyrkes i varmere jordsmonn som består av leire, grønn sandstein eller sand.

Pinot meunier er en annen mye plantet rød druesort. Det er plantet enn rekke andre røde druesorter, slik som cabernet franc, pinotage og pinot noir précoce, samt hybriddruesortene dornfelder og rondo, som er enklere å få til å modne i kjøligere klima.

Vinmakingsstilen

Når det gjelder produksjon av hvitviner, rødviner og roséviner er vinmakingen generelt sett klassisk med lite eikepåvirkning fra fat, selv om det her naturligvis finnes flere unntak. Hos de fleste produsentene håndplukkes druene, hvorpå vinifikasjon og modning kan foregå på eikefat og/eller i ståltanker. Noen produsenter kombinerer også tradisjonell vinmaking med mer moderne teknikker.

Musserende viner er i hovedsak laget med tradisjonell metode, med andregangsgjæring på flaske og lengre modning på bunnfallet. Førstegangsfermenteringen foregår på ståltanker og/eller fat. Malolaktisk gjæring er vanlig. Det er også noen produsenter av musserende viner som benytter tankmetoden.

Det noe uforutsigbare været i England, som bidrar til usikkerhet rundt avlingene, gjør at de fleste engelske produsenter lager musserende vin i en non-vintage-stil, gjerne som en Classic cuvée bestående av en drueblend. Rene årgangsviner og Blanc de Blancs/Noirs lages når innhøstingen tillater det. Større produsenter putter gjerne en betydelig andel av vinen fra hver innhøsting tilside for å inngå i reservevin som senere tilføres i en blend med yngre viner for å få frem en balansert, konsistent stil.

Siden mange produsenter av musserende vin er forholdsvis nylig etablerte, har volumet av reserveviner vært lavt. Men dette er i ferd med å bygges opp. At det er lite reserveviner på lager bidrar til at engelske musserende viner gjerne fremstår med mer fruktig karakter enn champagne, siden modningspreget ofte er mer dempet. Siden produsentene er relativt nye har årgangsviner også ofte fått færre år på bunnfall, hvilket gjør at autolysepreget kan være noe svakere enn i en champagne.

I England er syren i vinene generelt høyere enn hva som er tilfelle i Frankrike. Dette gjør at engelske musserende viner har en høyere dosage. Det finnes noen få viner med null dosage, men det vanligste er at musserende viner har en dosage på mellom 6 og 9 gram.

Annonse

Annonse