KRAFT BODEGA – Folkelig Gourmet 

Kraft Bodega
Trondheim
Brattørkaia 17b

🍷🍷🍷🍷🍷       Mat
🍷🍷🍷🍷             Vin
🍷🍷🍷🍷             Atmosfære
🍷🍷🍷🍷🍷        Service
🍷🍷🍷🍷🍷🍷  Pris

Totalinntrykk: 24 av 30 poeng.

Trondheim – fra toppidrett til kokkekunst 

Trondheims stolthet Munkholmen i det fjerne. Foto: Botti.no

Trønderhjertene har tidligere banket litt ekstra for byens toppidretter som strekker seg fra trønderske ski og hoppstjerner, legendariske Rosenborg-spillere og dyktige håndballspillere fra topplaget Byåsen. Nå er det derimot ikke bare den lokale idretten som presterer i Trondheim. Det trønderske kjøkken har i det stille over flere år bedrevet kokkekunst på det aller høyeste nivå og som kuliminerte med velfortjente Michelinstjerner til restaurantene Credo, Fagn og Speilsalen. I tillegg briljerer trønderen Sven-Erik Renaa bak grytene på ** restauranten Ren-aa med lokaliteter i oljebyen Stavanger.

I sjiktet bak de tre nevnte storhetene har det i flere år vært andre restauranter som også er kjent for et utmerket måltid i Trøndergatene. Her kan særs restaurantene Røst Teaterbistro (nå nedlagt), Bula Bistrobar, To rom & kjøkken og Kraft Bodega nevnes. – Det er ganske pen utsikt over Munkholmen her nede da! Vest og Midten stod nå klar til å teste sistnevnte restaurant – Kraft Bodega. Restauranten ligger tilknyttet til et kontorlokale langs hurtigrutekaien i Trondheim. Øynene hvilte over nevne kjendis-holme og Trondheims badeanlegg Pir-badet i det Følget entret restauranten.

Godt vinkart

Vinflasker fungerer alltids som pynt i et restaurant-lokale. Foto: Botti.no

Vinkartet var som vanlig studert på forhånd og inviterte til fest. De fleste vinene inneholder nye årganger, som dessverre ikke uvanlig, og dekker kjente Fine Wine produsenter som Jacques Selosse, Dom.Leflaive, Weingut Keller, Ridge og Egon Müller. Noen gamle storhetsviner, tatt med fra den nedlagte topp-restauranten «Fem bord», gjør vinkartet ekstra interessant. Her kan blant annet nevnes noen eldre årganger av Trimbach Clos Ste Hune, Dom. Weinbach Cuvèe Ste Cathrine, Nikolaihof, Comte de Vogüe, Biondi Santi og Vietti. Dog er prisene justert nogenlunde etter markedet så overveldende gode kjøp er det ikke. Alt i alt er vinkartet godt og dekkende.

Pen kunst

Moderne kunst i et moderne lokale. Foto: Botti.no

– Vi er kanskje litt tidlig ute? funderer Vest mens følget går inn i den tomme restauranten. Fordelen med et tidlig startnummer er at det muliggjør å få med seg detaljene i lokalet og stemningen blant kjøkkenpersonalet. Begge deler gav Følget et godt inntrykk. Ungdommelige trønderske kokker var tydeligvis dedikert med å gjøre i stand de siste detaljene for kvelden. Lokalet framstod som moderne, men allikevel koslig (som trønderne ville ha kalt det). Det var lyst, møblene tidsmessig orientert og et par store kunstmalerier gjorde øynene godt.

Jovial stemning 

Joviale folk på Kraft. Foto: Botti.no

– Dokk får værra med mæ dokk. Kveldens sommelier / servitør var som trøndere flest – jovial – med et smil rundt munnen og med avslappet holdning. Bordet, uten hvite duker og med enkelt bestikk, passet også inn. De flekkede teppene som skilte lokalets indre vinduer mot kontorlokalene var derimot ikke særlig innbydende. – Det der var ikke så pent sukket Midten, men fikk snart andre ting å tenke på da en syrerik og utmerket Winzersekt fra Schloss Vaux Riesling Brut Rheingauer Réserve (90p) kom til bordet. – Jeg har faktisk besøkt produsenten. De er virkelige seriøse og lager noen av Tysklands aller beste musserende viner briljerte Vest og fikk umiddelbart støtte av Midten. Dette var friskt og godt! Vinen var fresh med gule og grønne epler, tydelige mineraler, voks og med våt skogbunn. Sammen med utmerket sten-mineraltiet var vinen perfekt match til de første rettene av kveldens syv retter som nå begynte å dukke opp ved bordet.

Karri-himmelen! 

Små strimer av poteter var presset, lagt opp på hverandre og brunet i smør. Resultatet lå nå i en folkelig rød kurv sammen med karri blandet med rørosrømme og toppet med løyrom. Presentasjonen var utmerket, smaken likeså. Kremen med smak av Røros var frisk og luftig. Dette var jo skikkelig godt! wow! Tydelig karri-smak, men på en god og balansert måte. Allikevel så ville nok gjesten med fobi mot karri mulig synes det kunne bli for mye. – Jeg synes kanskje potetene var på kanten for godt stekt påpekte Midten, men konkluderte med at det smakte godt. Videre kom en flott kreasjon av velsmakende hvalbiff toppet med rødkål og håndskårede nudler. Selve hvalkjøttet var utmerket tilbredt og hadde ikke denne lett overtydelige jernsmaken som raskt kan oppstå. Rødkålen var litt vel rå, pirket Midten samtidig som hun pirket i kålen. Men begge var samstemte i at det var en god materett.

Silex rocker! 

Topp Riesling møter topp Sauvignon Blanc. Foto: Botti.no

Kveldens utvalgte vin ble nå nitid servert. Loires aller mest særpregede og beste vin laget på Sauvignon blanc kom til bordet. Didier Dageneau Silex 2009 (93p) er en selve erkebeviset på at vin fra Loire kan lagres. Lenge. Denne er svært lukket på duft. – Vest virvlet og virvlet i glasset. Det var nesten som å være i bølgebassenget hos naboen PIR-badet. Til slutt begynte selv Dageneau å gi etter og tydelig våt ull og skiferstein lå over sitruser, aprikos, snev av ananas og lett smørtoner gav seg til kjenne i aromabildet. Munnfølelsen var mer åpen, men også her var vinen i kamp med sine indre krefter. Nydelig elegant på den ene siden med nydelig saftig solvarmede sitrusfrukter, snev av ananas og deilig saftig grapefrukt. På den andre siden var vinen mer krevende og vokste seg stor og litt klumsete med et snev av dieselsøl og herlig dype og grovere saltmineraler. Heldigvis var kampen ledet av en strålende syre som forfrisket og gav liv og energi til vinen som fortsatt har et pent tiår i seg. Flott kompleks og krevende vin.

Et smak av hav 

Kamskjell, jordskokk, pastinakk og Cherry-tomater. Foto: Botti.no

Men særingen av en vin gjorde seg ikke bort som følge til neste rett av kamskjell og sjøkrepsbiter med opphav fra det trønderske farvannet. Kamskjellene hadde en nydelig tekstur og  gav en utmerket tyggemotstand. Tilbehøret var også godt med mer strammere og villere saus med tydelig sjøsmak der jordskokk, pastinakk og Cherry-tomater lå og duppet i fjæresteinene. Følget var enig at hver for seg smakte dette meget godt, men retten hadde kanskje oppnådd den helhetlige balansen med den vel skarpere saus/kraften.

Smørsaus i verdenstoppen

Asparges pakket i trøndersk matpapir. Foto: Botti.no

Neste rett var derimot i balanse. Små grønne Asparges fra det trønderske grønnsaks-eldoradoet Frosta fra var pakket inn i det som så ut som matpakkepapir og ble holdt på plass av god gammel dags hyssing. Aspargesen var cruchy og velsmakende. Det som derimot virkelig fikk følget til å nesten ville reise seg opp for å klappe var derimot den tilhørende smørsausen iført kraft fra røkt piggvar og Beluga kaviar. Sausen hadde nydelig kombinasjon mellom fabelaktig friskhet og med denne pene fedmen i seg. Fiskekraften gav nydelig smak av sjø og svaberg. Dageneau var med på ferden og gjemte bort sine rike frukter og bød heller på flintmineralitet mot sausen. En utmerket god kombinasjon. – Dette må jo være Norges aller beste saus?! Vest sparte ikke på kruttet og Midten var enig. Jeg må få oppskriften til denne utbrøt Midten, men Vesten lurte på hvordan kan kunne smugle ut restene på slutten av kvelden. Begge var enige om at sausen hadde gjort seg på enhver tre stjerners Michelin-restaurant.

God og jordnær service 

Piggvar fra Lofoten. Botti.no

Restauranten var nå begynt å fylle seg opp av gjester i alle sjangre. Forelskede par, familier og bord med venner. Det var åpenbart at restauranten også tiltrakk seg alle aldersgrupper. Servicen var det samme. Joviale trøndere gikk rolig rundt og helte på vann og vin. Mer krevende gjester med internasjonal restaurant-erfaring hadde nok kanskje syntes at service-innstillingen var vel avslappet. Men det var åpenbart at her var holdningen «do what the romans do», så her må gjesten pent forholde seg til det trønderske lynnet. – Vi kan si det er høyt under taket her, konkluderte Vest.

Piggvar og ullgris

Ullgris. Foto: Botti.no

De to neste rettene var fra både hav og gård. Et pent stykke piggvar med opphav fra Lofoten kom til bordet omkranset av dampet kål med Chillipreg. – Nesten litt asiastisk rett med trøndersk vri dette omsummerte følget. Fisken var utmerket varmebehandlet og smakte utsøkt, kanskje med et bittelitt mye saltpreg. Landsbygda erstattet havet og et stykke ullgris med sursøt saus gav igjen hint av asiatiske inspirerte tanker. Kjøttet var godt, men hadde en liten seighet i seg som trakk ned hovedinntrykket. – Her var det også litt mye salt. Midten pirket igjen. Nå i kjøttet. Men veldig bra smakssammensetting da oppsummerte Midten og gav tommelen opp.

Churrrrrito! 

Ypperlig dessert! Foto: Botti.no

Kveldens avslutning var åpenbart inspirert av landet kjent for Sombrero og Tequila. To fantastiske Churros overfylt med sukker og kanel hadde en herlig krisphet i seg og kunne duppes i skåler med ulike snadder som marmalade av nydelig Tinnved, raspede sjokolader, sjokolademousse og is. Dette var kos! oppsummerte vest med Følget delte på de siste godsakene.

Nok en topp Trondheims-restaurant

En flott avslutning på kvelden ble heller ikke ødelagt av regningen som nå kom på bordet. Syv velsmakende matretter kostet 750 kroner per person og må sies å være et av landets aller beste måltider kvalitet vs pris. Her var det meget gode lokale smaker fra både havet og land som ble presentert på en god måte. Vinkartet var også som nevnt godt. Følget takket jovialt for seg og steg ut døren i retning Munkholmen i solnedgang.

Kort oppsummert så er Kraft Bodega en virkelig flott bidragsyter til at Trondheim stolt kan kalle seg Norges matmekka. Michelin-stjerne vil ikke Kraft få, men det trenger heller ikke restauranten. Ingenting er som en folkelig Gourmet  med god mat, god service og gode priser. Det er hva en ekte restaurantopplevelse handler om.

Legg igjen et svar