Temaartikkel – Vinområdene i Toscana

Toscana er nok det området i Italia som flest nordmenn har et forhold til. Regionen har alt – en lang og dramatisk historie, et fantastisk vakkert landskap, utrolig god mat og – ikke minst – masse god vin.

HISTORIE

Toscana har i århundrer spilt en svært viktig rolle i utviklingen av Italia som nasjon. Det er velkjent at Toscana i middelalderen og gjennom renessansen var et kraftsentrum innenfor arkitektur, kunst og kultur, og storheter som Leonardo da Vinci, Galileo Galilei, Michelangelo og Dante Alighieri kom alle fra dette området. Men det var også i Toscana at grunnlaget for det moderne bank- og finanssystemet ble lagt av Medici-familien i overgangen fra 1300- til 1400-tallet, noe som ble en viktig pådriver for den økonomiske utviklingen i regionen. Banca Monte dei Paschi di Siena som ble etablert i Siena i 1472, er med god margin den eldste banken i verden som fortsatt er i drift. Hele syv steder i Toscana står på Unsescos verdensarvliste, og med historiske byer som Firenze, Pisa, Lucca og Siena innenfor for sine grenser er Toscana et obligatorisk reisemål for alle med interesse for historie, arkitektur, kunst og kultur.

Med sine 23.000 kvadratkilometer har Toscana en variert geografi, fra de flate slettene ned mot Middelhavet i vest til det mer kuperte innlandet preget av fjell og daler. Området er rikt på naturressurser, og landbruk – herunder vinproduksjon – er en viktig del av Toscanas økonomi, sammen med bl.a. turisme.

Vitikulturens historie i Toscana strekker seg svært langt tilbake i tid. De eldste sporene av vinproduksjon skriver seg fra etruskernes bosetning rundt 700 år f.Kr., og man finner referanser til toscansk vin i gresk litteratur fra 300 f.Kr. I dag er Toscana Italias tredje mest beplantede vinregion etter Sicilia og Puglia, men når det gjelder volum er Toscana kun nummer åtte på lista. Dette skyldes at jordsmonnet er ganske skrint, og produsentene har derfor valgt å fokusere mer på kvalitet enn kvantitet. Toscana er følgelig landets tredje største produsent av klassifisert vin (DOC/G), kun slått av Piemonte og Veneto. 80% av produksjonen er rødvin.

RØDE VINER MEST KJENT

Sangiovese er den dominerende druen i Toscana, og hele 25 av appellasjonene i regionen krever at dette skal være hoveddruen. Navnet Sangiovese kommer fra det latinske «Sanguis Jovis» – Jupiters blod. Jupiter var ifølge romersk mytologi gudenes konge, og gud for himmelen og torden. Sangiovese finnes i et stort antall ulike kloner, der den mest kjente nok er Sangiovese Grosso som brukes i Brunello di Montalcino. I den sør-vestlige delen av Toscana, i provinsen Grossetto, går Sangiovese under navnet Morellino, der den inngår med minimum 85% i DOCG-vinen Morellino di Scansano.

Av øvrige lokale røde druer er Canaiolo og Colorino mest kjent, sammen med Aleatico som brukes til å lage søte viner. Den mest utbredte lokale hvite druen er Trebbiano, mens Vernaccia har høyest status takket være den anerkjente DOCG-vinen Vernaccia di San Gimignano.

Det dyrkes også flere internasjonale vindruer i Toscana. Av disse er Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc og Merlot mest brukt, og da særlig i de såkalte super-toscanerne. Syrah og Tempranillo finnes også, disse trives særlig godt i de varmere delene av regionen som Maremma. Av hvite internasjonale druer finner vi hovedsakelig Chardonnay og Sauvignon Blanc.

Toscana er som tidligere nevnt en av de største leverandørene av klassifisert vin i Italia, derfor kommer det neppe som en overraskelse at regionen innehar hele 41 DOC’er og 11 DOCG’er. De mest kjente appellasjonene er utvilsomt DOCG’ene Chianti (med under-sonene Rufina, Foirentini, Senesi pluss noen til), Chianti Classico, Brunello di Montalcino og Vino Nobile di Montepulciano samt DOC’ene Rosso di Montalcino, Rosso di Montepulciano og Bolgheri, der sistnevnte er hjem til flere berømte super-toscanere.

MATFØLGE

Siden toscansk vin består av et bredt spekter av druer dyrket under ulike klimatisk forhold, vil man kunne finne noe som passer til det meste av mat. Den generelle regelen om «lokal vin til lokal mat» fungerer også her, så om man skal servere en rett med tydelig geografisk opphav vil man sjelden gå feil om man matcher den med vin fra samme område.

Sangiovese-basert vin kan variere i uttrykk med tanke på frukt-intensitet og tanninstruktur, men de preges som oftest av fersk og tydelig kirsebærfrukt og et tydelig syrenivå. Dette gjør at vinene passer godt blant annet til pizza og lettere pastaretter med f.eks kylling eller svinekjøtt.

Brunello di Montalcino, vellagrede Chianti Classico samt Cabernet-baserte super-toscanere som har fått noen år på baken passer gjerne best til kraftigere retter som biff og høstens gryter.

De hvite vinene fra området er oftest lette og ukompliserte, og vil passe godt til et bredt spekter av sjømat og hvit fisk.

 

CHIANTI DOCG OG CHIANTI CLASSICO DOCG

Chianti-området slik vi kjenner det i dag dekker en stor del av innlandet i Toscana. Navnet Chianti dukket første gang opp på 1200-tallet, og fra 1716 ble området – som det første i verden – offisielt erklært som et eget vinområde. Chianti begrenset seg den gang i stor grad til området mellom Firenze i nord og Siena i sør (rundt landsbyene Radda, Gaiole, Castellina, Greve og Ponzano), det vil si det som senere ble kjent som det klassiske Chianti – «Chianti Classico.»

I 1872 presenterte daværende statsminister i Italia, Bettino Ricasoli, en oppskrift på hvordan Chianti-vin skulle lages. Den skulle hovedsakelig bestå av Sangiovese (70%), med noe innslag av Canaiolo (15%) for å gjøre vinen rundere og mykere. I tillegg skulle det blandes inn 10% hvite druer, først Malvasia og senere Trebbiano, og til slutt 5% øvrige lokale røde druer. I 1967 ble dette den offisielle oppskriften på vin klassifisert som Chianti DOC. I 1984 ble Chianti og dets under-soner (inkludert bl.a. Rufina, Fiorentini og Senesi) promotert til DOCG, og i 1996 ble Chianti Classico promotert til en selvstendig DOCG. Regelverket har blitt myket opp med årene, slik at man nå kan lage 100% Sangiovese-basert vin innenfor klassifiseringen. Det er også tillatt å blande inn flere druesorter, inkludert internasjonale, så lenge man holder seg til minimum 70% Sangiovese innenfor Chianti DOCG (75% i Chianti Colli Senesi) og 80% i Chianti Classico DOCG.

Bårde i Chianti DOCG og Chianti Classico DOCG har man historisk skilt mellom «basis» vin (gjerne kalt Annata) og Riserva, der Annata tidligst kan selges ett år etter innhøsting, mens Riserva som hovedregel krever ett år ekstra lagring før salg. Lagringen foregår gjerne på fat, der store brukte fat er mest utbredt.

I 2014 ble det i Chianti Classico DOCG innført et nytt kvalitetsnivå over Riserva – Gran Selezione. For å oppnå denne klassifiseringen må vinen bestå av minimum 80% Sangiovese der alle druene må komme fra produsentens egne marker, alkoholnivået må være minimum 13% (mot 12% for Annata og 12.5% for Riserva) og vinen må lagres i minst 30 måneder før salg. Innføringen av Gran Selezione har ikke vært uten kontroverser, men med tiden ser det ut til at klassifiseringen får stadig økende oppslutning blant produsentene.

 

BRUNELLO DI MONTALCINO DOCG og ROSSO DI MONTALCINO DOC

Brunello di Montalcino (BdM) er utvilsomt en av Italias mest berømte og anerkjente viner. Den produseres i området rundt middelalderbyen Montalcino som ligger drøyt 4 mil sør for Siena, strategisk plassert langs den historiske ruten mellom Siena/Firenze og Roma. Her er ca 1.500 hektar beplantet med vinranker, og årlig produksjon er på 7.000.000 liter. Området er blant de tørreste og varmeste i hele Toscana.

Det eldste beskrivelsene av vinproduksjon rundt Montalcino er fra tidlig 1300-tall, men det var først på midten av 1800-tallet at vinen utviklet seg i retning av den vi kjenner i dag. Pioneren bak dette arbeidet var Clemente Santi, som på sin vingård Tenuta il Greppo eksperimenterte med å lage vin utelukkende på Sangiovese Grosso, lokalt kalt Brunello (en klone av Sangiovese med litt større druer), med lang maserasjonstid og flere års lagring på fat. Resultatet holdt oppsiktsvekkende høy kvalitet, og i 1865 var begrepet Brunello di Montalcino et faktum. Dette var imidlertid en kostbar måte å lage vin på, så Biondi-Santi var lenge alene om å bedrive kommersiell produksjon av BdM – noe som igjen medførte høye priser og begrenset etterspørsel. Det var først utover 1970- og 80-tallet, som følge av omfattende investeringer i vinmarker og kjellere i området, at BdM ble bredere kjent for et globalt publikum. De amerikansk-italienske brødrene John og Harry Mariani, som etablerte gården Banfi i 1978, var sentrale bidragsytere i denne utviklingen.

BdM ble egen DOC i 1966, og i 1980 var dette en av de fire første vinene som ble innvilget høyeste kvalitets-klassifisering i form av DOCG. For å kunne betegnes BdM må vinen være laget av 100% Sangiovese-druer dyrket innenfor appellasjonens grenser, den skal lagres i minimum 50 måneder etter innhøsting hvorav minst 2 år på fat, og alkoholnivået må være over 12.5%. Riserva-vin må lagres i ett ekstra år før de selges.

I 1984 ble appellasjonen Rosso di Montalcino DOC etablert. Her er kravet til lagring redusert til 1 år, hvorav minst 6 måneder på fat. Hensikten med denne DOC’en var å gi vinmakerne mulighet til å få deler av produksjonen raskere ut på markedet slik at man kunne ha noe å leve av mens Brunelloen ventet på å bli salgsklar. Rosso di Montalcino er da også typisk lettere, friskere og mer tilgjengelig ved lansering enn dens storebror BdM. Dog hender det at vinmakere de-klassifiserer vin som var tiltenkt BdM-merkelappen dersom årgangen ikke er bra nok eller vinen ikke utvikler seg som forventet under lagring.

VINO NOBILE DI MONTEPULCIANO

36 km øst for Montalcino klamrer middelalderbyen Montepulciano seg fast til toppen av en klippe. Her har vinproduksjon vært en sentral del av hverdagen i hundrevis av år, noe man forstår når man vandrer gjennom byens historiske sentrum der vineriene inngår som en integrert del av bygningsmassen. De eldste kjente nedtegnelsene med referanser til vinproduksjon er fra 789, mens et dokument fra 1350 skisserer regler for handel og eksport av vin fra området. Selv om Montepulciano i vinsammenheng nå befinner seg i skyggen av Montalcino, var det nettopp vinen herfra vitenskapsmannen og dikteren Francesco Redi omtalte som alle viners konge – Montepulciano d’ogni vino è il re – i diktet Bacco in Toscana fra 1685. Det er uklart når begrepet Nobile for første gang ble brukt om vin herfra, men det er tydelig at den var høyt ansett blant adelige og øvrig overklasse gjennom renessansen og opp til moderne tid. Utover 1900-tallet falt imidlertid vinens anseelse, og selv om Vino Nobile var en av de fire vinene som først mottok DOCG-klassifisering i 1980, er det ikke ofte man ser Vino Nobile omtales i like panegyriske ordelag som de tre B’er; Brunello, Barolo og Barbaresco.

Geografisk ligger Vino Nobile-appellasjonen innenfor Chianti Colli Senesi, men den ble løftet fram som egen DOC i 1966, og senere – som nevnt – promotert til DOCG i 1980. Beplantet areal er omtrent halvparten av Montalcino, og årlig produksjon er på rundt 4.5 millioner liter. Også i Vino Nobile er det Sangiovese som er hoveddruen, men her under det klingende lokale navnet Prugnolo Gentile. Regelverket krever at Vino Nobile skal bestå av minst 70% Sangiovese, der resten ofte er Canaiolo og Mammolo. For basis Vino Nobile er minimum lagringstid før salg 2 år, hvorav minst ett år på fat, men det kreves ett år ekstra lagring før vinen kan kalles Riserva.

Som i Montalcino så man også her behovet for en noe løsere klassifisering som kunne anvendes på yngre viner. Rosso di Montepulciano DOC ble derfor opprettet i 1988, og denne krever kun seks måneders lagring før salg. Kravet til druesammensetning er imidlertid det samme som til Vino Nobile. Ikke overraskende er Rosso di Montepulciano ofte friskere og lettere enn Vino Nobile, og de er ment for mer umiddelbart konsum.

 

BOLGHERI DOC

Bolgheri DOC ligger i provinsen Livorno, som utgjør den vestlige delen av Toscana ned mot Middelhavet. Appellasjonens følger grensene til kommunen Castagneto Carducci og DOC’en har fått sitt navn etter den knøttlille landsbyen Bolgheri med kun 200 innbyggere.

Områdets nåværende status som produsent av kvalitetsvin er uløselig tilknyttet Marchese Mario Incisa della Rocchetta og hans eiendom Tenuta San Guido. Tradisjonelt var området kjent for å levere rustikke og enkle viner basert på Sangiovese og Trebbiano, men etter andre verdenskrig begynte Mario å eksperimentere med dyrking av Cabernet Sauvignon. Resultatet viste seg å være ganske bra, og tidlig på 1960-tallet ble vinmarken Sassicaia beplantet med Cabernet. I tett samarbeid med svigerbroren Nicolo Antinori og vinmakeren Giacomo Tachis, lykkes Mario gjennom 70-tallet med å løfte kvaliteten på vinen Sassicaia, og den høstet etter hvert betydelig internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.

Da Bolgheri DOC ble etablert i 1983 omfattet regelverket kun hvit vin og rose, så ironisk nok måtte områdets røde flaggskip-viner klassifiseres som bordvin – noe som ga ytterligere oppmerksomhet og innhold til begrepet super-toscanere. Først i 1994 ble rødvin akseptert under Bolgheri DOC, og i 2013 fikk også Sassicaia sin egen DOC. Det er kun vin produsert på eiendommen Tenuta San Guido som kvalifiserer til Bolgheri Sassicaia DOC, og dette er således den eneste vingården i Italia som har sin egen offisielle klassifikasjon.

Hoveddruene i Bolgheri er de internasjonale Cabernet Sauvignon og Franc, Merlot og Syrah i tillegg til Sangiovese. Av hvite druer er Vermentino og Sauvignon Blanc dominerende. For å klassifisere til rød DOC kan man bruke så mye man vil av Cabernet og/eller Merlot, mens Sangiovese og Syrah begrenses til maksimum 50%. Bolgheri Sassicaia DOC har kun en vin, og denne må lages på minimum 80% Cabernet Sauvignon.

 

SUPER-TOSCANERE

Mange vinbønder mente at DOC-reglene som ble innført i 1967 bidro til å senke det generelle kvalitetsnivået på vinene, da reglene for det første ikke satte noen øvre grense på avkastning, og for det andre påla innblanding av flere druesorter, både røde og hvite, slik at en vin laget på f.eks 100% Sangiovese ikke ville oppnå DOC-klassifisering. Det var i lys av denne situasjonen at begrepet «super-toscanere» oppstod tidlig på 1970-tallet, der flere vinmakere tok seg friheten til å lage vin på måten de selv syntes var best uten hensyn til klassifiseringen. Konsekvensen av å ikke følge reglene var at disse vinene fikk den laveste klassifiseringen – Vino da Tavola – altså bordvin. Blant pionerne her finner vi «Tignanello» fra Antinori, som brøt reglene på to punkter: Vinen inneholdt ingen hvite druer, og den var innblandet Cabernet Sauvignon og Cabernet Franc i tillegg til Sangiovese. Mengdeforholdet mellom de tre druesortene varierte noe i starten, men siden 1982 har blandingen stort sett vært slik den er i dag; 80% Sangiovese, 15% Cabernet Sauvignon og 5% Cabernet Franc.

Andre berømte super-toscanere inkluderer «Solaia» fra Antinori som grovt sett har motsatt druemix av Tignanello, «Ornellaia» fra Tenuta dell’Ornellaia som består av Cabernet med innblandet Merlot og Petit Verdot, «Flaccianello delle Pieve» fra Fontodi som er en ren Sangiovese-vin (og som strengt tatt klassifiserer til de oppdaterte DOCG-reglene for Chianti Classico), samt «Sassicaia» fra Tenuta San Guido med hovedvekt av Cabernet Sauvignon innblandet noe Merlot.

Etter at myndighetene i 1992 innførte klassifiseringen Indicazione Geographica Tipica (IGT) på nivået mellom VdT og DOC, er de fleste super-toscanere nå klassifisert som Toscana IGT. Ett nevneverdig unntak er Sassicaia som har fått sin egen DOC (Bolgheri Sassicaia).

Hvite viner

Som nevnt innledningsvis utgjør rødvin omtrent 80% av den totale vinproduksjonen i Toscana, men det lages også hvitvin her som fortjener litt oppmerksomhet. Den mest kjente hvite vinen gjennom historien er utvilsomt Vernaccia di San Gimignano som er jevnlig omtalt og hyllet i litteraturen fra 1200-tallet og fram til i dag. Vinen er produsert på druen Vernaccia i området rundt byen San Gimignano som ligger nordvest for Siena. Appellasjonen Vernaccia di San Gimignano ble etablert som DOC i 1966, og i 1993 var den blant de første til å motta DOCG-klassifisering. Dette er også den eneste hvite vinen i Toscana med DOCG-klassifisering. Her produseres det kun hvitvin med hovedvekt på nevnte Vernaccia (min. 85%), og den finnes i tre utgaver: Annata som er fersk og kun lagret på ståltank, Selezione med druer fra nærmere angitte vinmarker, samt Riserva som må lagres minst ett år før salg, noe som ofte skjer på fat der malolaktisk gjæring finner sted. Resultatet er vin som er rundere, fyldigere og mykere enn Annata-vinene.

Øvrig hvitvinsproduksjon baserer seg hovedsakelig på Trebbiano, Malvasia og Vermentino, og fokuset ligger nok mer på hverdagslig drikkeglede enn høy kvalitet. Det er ikke dermed sagt at hvitvin fra Toscana er dårlig, men de som er på jakt etter lagringsdyktige og komplekse hvitviner bør nok lete andre steder enn her.

Her finner du 25 vintips fra Toscana: (TRYKK PÅ BILDET)