Til Elise – en nordnorsk perle

Nordnorsk perle ! 

Til Elise – Fra Marius 
Utskarpen (Ved Mo i Rana)
Nesnaveien 1083
8725 Utskarpen

🍷🍷🍷🍷🍷🍷    Mat
🍷🍷🍷🍷              Vin
🍷🍷🍷🍷🍷         Atmosfære
🍷🍷🍷🍷🍷         Service
🍷🍷🍷🍷🍷🍷   Pris

Totalinntrykk: 26 av 30 poeng

Til Elise fra Marius

Vinden rusker godt her i Utskarpen. Med ekte nordnorsk utsikt ser man fjell, fjorder og gårdstun i det Nesnaveien strekker seg langstrakt mellom Mo i Rana og Nesna. Det ligger derfor naturlig til tankenes kretsløp å konkludere med at driverne bak restauranten «Til Elise fra Marius» har bosatt seg midt i matfatet. Ranfjorden strammer seg opp og hvite krusninger gir tegn til at fiskerne av kveldens retter av kamskjell, skrei og kveite har arbeidet litt hardere for å sikre kveldens råvarer.

Kyrene rusler samtidig uforstyrret rundt på beitene i gårdene rundt Utskarpen. Litt regn bekymrer ikke Dagros.

Utskarpen

Det var i 2015 at lokalværingen Elise Bratteng Rønning og Marius Martinsen gav avkast på livet i Oslo og tok sats mot å starte det som har blitt en av landets aller beste restauranter, her et godt stykke utenfor allfarvei.

Både Elise og Marius har bygget seg opp solid erfaring og renommé.

Elise har fartidstid på det Norske kokkelandslaget, Bekkjarvik Gjestgiveri, Bocuse d’Or Norge og ved jobb og vinkelnerutdannelse ved Kulinarisk akademi. Marius på sin side hadde lang fartstid med den tidligere legendekokken Terje Ness og Marius var kjøkkensjef både på Haga (*) og Oro. I tillegg var Marius medlem av det Norske kokkelandslaget.

Lokal tilkytning 

Valget falt altså på gamle Utskarpen gård som Elise og Marius med blant annet med støtte fra Inovasjon Norge har reetablert til å bli både restaurant og overnattingssted. I storstua kan det samles 40 spisegjester og i andre etasjen er det seks overnattingsrom for langfarende gjester.

Det som derimot ikke er langveisfarende er råvarene.

Elise og Marius har hatt som målsetning hele veien å sikre lokal forankring og tilknyting. På vei til Utskarpen kjører man derfor forbi noen av de lokale bidragsyterne til kveldens måltid. Familiens konsept «Fra beite til bord» følges opp på en utmerket måte. Melk og storfe kommer fra nabogården Sletten Gård, lam og gris fra Røli Gård, ullgris fra Handnesgården, Kamskjell og kveite fra Helgelandskysten leveres av Jim Lorenzen, urter fra Vigdis Åsheim og jordbær fra Arild Stenhaug.

Til Elise har åpent onsdag ut lørdag. Normalt serveres en åtte retter middag til 1195 kroner eller 2190 kroner inkludert vinpakke. Utvalgte kvelder serveres det også en 16 retters meny under konseptet «fra beite til bord» til en pris av 1790 kroner eller 3080 kroner med vinpakke. Restauranten har rukket å bli umtåtelig populær spesielt blant den nordnorske befolkning og har stort sett fulle bordsetninger igjennom året.

Lun velkomst 

Selv om været forsøkte å vise seg ugjestmild med skarpe regndråper, var det umulig å ikke bli varm i sjelen når Følget bestående av Vest og Nord entret inn i Til Elises storstue.

Restauranten er delt i tre deler, der kjøkkenet strekker seg som stedets hjerte i mellom to spiseavdelinger.

Lokalet har en miks mellom røff tømmer og litt mer historiske preg sammen med delikat bruk av panel, og mørke grå toner som gir en innbydende følelse. De runde bordene var stilfulle og med en miks av norsk design. Store vinduer sikret overraskende mye lys i lokalet og gav følelsen av velbehag.

Kvelden startet med et glass Champagne servert av den joviale og lune restaurantsjefen Oskar Eneman. Oskar har ikke formell vinutdannelse, men har derimot god praktisk erfaring fra stockholms bistro Strandægen 1 og fra hjembyen Båstad der restaurantene Papas og Sand har vært med å forme Enemans karriere. Servicen var ellers god der alle de åtte kokkene på kjøkkenet var innom bordet med ulike matretter i løpet av kvelden. Spesielt presentasjonen var rotekte og det har åpenbart vært arbeidet med kommunikasjonen. Alle rettene ble presentert tydelig og med personlig innlevelse.

Vinkart middels – Vinpakke god 

Når det gjelder Vinkartet hos Elise så er det i dag middels. Det er gjort et forsøk med å bygge opp vinkartet med gode viner fra ulike regioner, spesielt Spania var fremtreden. Men det var en del mangler. Spesielt fra Champagne-regionen og Piemonte var det lite spennende å finne. Derimot er det et stort gap mellom det den vinglade og den uttalte vin-entusisten forventer. Her vil nok de fleste besøkende finne gode viner, men for vin-entusisten med mer erfaring, større krav og spesielle ønsker så vil vinkartet til Elise falle igjennom.

Nå skal det nevnes at den nye vinkjelleren til Elise er akkurat ferdigbygd og det er derfor håp om bedring på vinsiden. Det må også nevnes at det en rekke basisviner fra Vinmonopolet å finne i vinkartet. Det kan Til Elise med fordel ta bort. Sublim mat fortjener det beste fra vinmarkene.

Restauranten serverer crowdpleaseren Delorme Crémant de Bourgogne som Aperitif. Det er rett og slett uinspirerende.

På dette nivået bør det serveres håndverk, som en god Champagne eller spesielle bobler fra Tyskland, England eller Italia. Vinmenyen var derimot god til meget god, med noen ujevne valg. Prismessig så er det åpenbart at til Elise ikke ønsker å melke kundene sine på vinpakken. Prisen på vinene var akseptable og kvaliteten som nevnt gjennomsnittlig god.

Pen utsikt 

Restauranten var fylt opp med gjester fra hele regionen. Nabobordet kunne røpe en tre timers kjøretur fra Bodø for å besøke Utskarpens perle. Smarte støydempende plater i taket gav en fin akustikk i lokalet. Kokkemusikken var også tydelig fra kjøkkenet, men var på ingen måte sjenerende. Følget fant raskt roen med utsikt utover Ranfjorden og det lille stedet Brattland på den andre siden av fjordtarmen.

Champagnen, René Geoffroy Expression, med tre deler Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier, var ekspressiv, tiltalende og delikat både på aromaene og i smaksbildet med solmoden sitrus, autolyse, brioche og litt smør og kremete midtparti og finish med mineralske toner. En leken og god Champagne som satte Følget i god stemning. (91 poeng)

Til Elise gav tid til refleksjon og småprat før kveldens åtte retter skulle komme til bordet.

Her var det derimot et behov for en liten Amuse-bouche som glimret med sitt fravær.

Ryktene tilsier at det er vanlig med Amuse-bouche ved 16 retteren, men smårettene var ikke å se til dagens åtte retter. Her kunne Til Elise uten store beheftelser servert lokalt brød og smør, lokale grønnsaker eller småretter for å vekke appetittene sammen med Champagnen.

Wagner Stempel 

Champagnen ble erstattet med en av Tysklands kanskje noe undervurderte vinprodsuent Wagner-Stempel.

Wagner-Stempel lager en av verdens beste tørre Riesling-viner med deres vin Heerkretz 2018.

Vinen hadde fått spartansk med tid i dekanter, men gav allikevel mye glede med denne herlige spicy tonen over en frisk, rik og delikat aromabilde med slørete parfyme, moden sitrus, mineralsk nerve med skifer og smørtoner. Den fyldige vinen gav også herlig rikdom i den varmere årgangen men fortsatt med behagelig friskhet der energisk og levende sitrusfrukter, mot eitrus-zest, ungdommelige tropiske toner og med denne skiferaktige lange og komplekse utgangen som gav masse glede. (93p)

En rett som har alt

Roen senket seg i det første rett kom til bordet, og hvilken rett! En symfoni av havets beste smaker ble severt i en mørk sjøbunnsaktig tallerken med denne gulaktige komposisjonen som lokket deg i det dypet med sjøkreps fra trøndersk kyst, grillet knivskjell, purreløk, byggryn, rosenkål under eggeplomme og grillet purreaske som var forsiktig strødd over toppen. Nord var spent da Vest sirlig tok med seg havet opp til leppene. Sekunder etter begynte Vest å le. Nord ble et øyeblikks forvirret før skuldrene ble senket.

Vest utbrøt; Dette er en tårevåt god rett!

Dette er en rett som bare gjør meg så glad, denne retten har alt! To store smil bredte seg ut ved bordet. For en herlig tekstur på sjøkrepsen. Rett og slett en smaksbombe, men så leken, saftig og delikat at Følget nærmest følte et behov for stående ovasjoner til Marius og de øvrige kokkene.

Melkekuen Tanja

I en fine-dining verden er det mange forventninger. Presentasjonen er en viktig del av helheten, men hjelper lite hvis maten er intetsigende. På den andre siden så kan en rett smake godt, men mangler kanskje finessen hvis råvarene tilfeldig blir plassert på tallerken.

Hos Elise får man derimot det beste av to verdener.

Neste rett var en komposisjon med rå kjøtt fra den seks årige melkekuen Tanja, sikrogn fra Femunden utenfor Røros, pepperrot og syltet løk. Innholdet var foreløpig skjult av krumkake-lokk med kufett. Så norskt! Flott presentasjon. Nord nikket bekreftende i det krumkaken sprakk og sik, ku og grønnsaker forsvant inn i munnen via skjeen. Retten var smakfull og gav mye av seg selv. Kanskje kunne den ha hatt noe mer syre, men alt i alt en spennende og god rett konkluderte Følget. Wagner Stempel var også ufortrødent med på veien og gav akkurat passe god motstand. Perfekt match.

Taskekrabbe og latter 

Stemingen i lokalet ble også tydeligvis smittet av den utmerkede starten på måltidet. Eneman ble kurtisert ved det nordlandske nabobordet. «Svensk er så melodiløs». Latteren klang i veggene i det neste rett, en meget god tilbredt taskekrabbe med herlige al dente Asparges, blomkarse og crispy korn ble inntatt med en frisk og delikat saus som fikk solen til å skinne litt ekstra i solnedgangen. Litt eddik følelse i sausen, men friskt og godt? Nord nikket bekreftende.

Meget balansert og smaksfullt. Dette er kunst.

Følget var fornøyde da de siste edle dråper fra Wagner Stempel ble byttet ut med resten av vinpakken. Den australske kultprodusenten Luke Chamberts Chardonnay 2020 var første ut til å smigre følget. 349 kroner på Vinmonopolet. En overraskende dyr vin til å være på vinpakke oppsummerte Vest mens han nikket anerkjennende til den gode smaken av rik og fremovervendt frukt med kjølig tropiske toner, saftige epler urter og mineraler. En god vin, men kanskje litt kort i utgangen. (88p).

Kamskjell 

En ny episk rett stod for tur, en rett som var balsam både for øyet, smaksløkene og sjelen. Et stort flakende kamskjell hentet opp av Jim Lorentzen og folkene hans rett utenfor Helgelandskystens havgap var forsiktig forvaltet på ypperste måte. Puffet gresskarkjerner, røyket fløte og spek lå sirlig over saftig kamskjell som bare oset over å være en raffinert råvare.

Det var nesten som Henning Sommerro selv stod ved bordet og sang Vårsøg mens Følget lukket øynene og lot smakssansene få meske seg i det herligste Helgeland har å by på.

Vest var imponert. Så saftig, rett og slett en sexy rett! Nord var enig. Retten har punch og karakter. En balansert, frisk rett helt utenom det vanlige konkluderte Følget med samtidig som også Luke Chamberts vin fikk status som godkjent til retten med akkurat den lille sødmen som gjorde retten godt uten å overskygge retten.

Kveite fra Helgelandskysten 

Neste vin var noe mer sart, en Muscadette severe et maine sur lie fra produsenten Braud i 2019-årgangen. Vinens modning på berme var ment til å kompensere mot vinene som egentlig burde ha vært servert til den neste retten av Helgelandskystens kveite – nemlig en smørete og frisk Meursault. Jeg er enig sa Oskar Eneman mens han serverte substitutten ved bordet. Men kommune-Meursault er virkelig dyrt nå fortsatte han dessverre så riktig. Men her falt Loire-vinen noe igjennom til maten, den var rett og slett for spinkel. Selv om vinen i seg selv var av god kvalitet med intens friske eplearomaer og en enkel, men frisk smakskurve av grønne epler, urter, mineraler, lett kremete midtparti og kanskje en litt stålaktig utgang. (86p)

Kveiten var derimot av ypperlig kvalitet og fabelaktig presentert med en blomst laget av fisken på toppen komposisjonen med piggvar, blåskjell, løpstikke og spinat. Litt knutekål var også å finne.

Retten ble aldri for fet, men rett og slett med en nydelig smakskurve, herlig tekstur og friskhet i seg.

Følget var i synk og lot seg imponere.

Skrei og Bourgogne

Vinglade nordmenn har i flere tiår hadde en særgreie – vi drikker rødvin, helst burgund til fisk. Dette kan skyldes ulike årsaker. Nordmenn i det tidligere så tempererte Norge har oftest tydd til store og kraftige røde viner. Klimaendringer og lettere matvaner har derimot ført til at både lyse og lettere viner, som hvite og roséviner, har økt salg i Norge. Men rødvin og fisk består foreløpig hos den vinglade, også hos Elise. Eneman presenterte til skreien en noe undervurdert Burgundprodusent i Norge, Muzard med sin beliggenhet i Santenay.

Muzard Bourgogne 2019 passet ypperlig til fisken og den vinglade nordmann hadde nikket smilende og samykkende til vinvalget.

Vinen var enkel, men rik og utadvendt med glede i både aromaer og smak med parfyme, modne bringebær, saftige plommer, lær og våt damp. Fin mørk og lett delikat utgang med integrerte tanniner og fin syrestruktur. (88p)

Skreien var utmerket og lå dandert under al dente selleiriot i blinis-format. Kraften var balansert og stod i stil med fisk og grønnsak. Fin tekstur! nikket Nord.

Gode vibber 

Stemingen var som nevnt tidligere god. «Kings of Leons Sex on fire» gjallet ut fra kjøkkenet for å bidra til gode vibber. Servicen hadde inntil nå vært oppmerksom, men som ofte kan skje på restauranter så er det en tendens at oppmerksomheten faller på slutten av kvelden. Dette skjedde også hos Elise. – Hm, nå har vann-karaffelen vært tom rimelig lenge pekte Vest i det kveldens røde alternativ kom til bordet.

Nord gjenkjente vinen, Malvira Langhe San Guglielmo 2018 med 70% Barbera, 25% Nebbiolo og 5% Bonarda-druen, fra et tidligere besøk.

Da var vinen pairet sammen med en rett av ullgris. Nå var samme vinen satt til mørbrad fra storfe.

Er det litt for enkelt? Burde ikke vinen vært byttet ut? spurte Vest som et åpent spørsmål. Selve vinen koster rett under 300 kroner på Vinmonopolet og var fruktig og leskende med lett varme i skogsbærene, røyk fra nye barriques og lakris. Fint tanninbitt, kanskje litt bitter i finishen. Vin med flere bruksområder. (87 poeng).

Kjøtt fra nabogården

Kjøttretten kom med bestykning fra melkekuen Tanjas ribbe og mørbrad som var grillet og gav en fin røykpreg i kjøttet. Jordskokken satt fint til. Gulbeten hadde fått en plass på egen tallerken og gav en god frisk smak.

Retten smakte velbehag og kjøttet var saftig og lekkert tilbredt.

Litt animalsk også. Vest strødde derimot salt i såret. Kanskje bittelitt salt? Nord var ikke uenig, men retten var allikevel balansert. Følget oppsummerte at dette var en meget god rett, men kanskje ikke rettene av kvelden med mest kreativitet i seg. Men som resten av rettene var det smakfullt.

Når det gjaldt vinen var Følget enig at i hovedvekt barbera med litt barriques-bruk ikke gjorde seg bort med storfekjøttet, men at det i ville ha vært mulig å sette en enda bedre pairing til retten. Her kunne gjerne en Nord-Rhone fra Cornas eller Crozes-Hermitage, Languedoc-vin på gamle vinstokker eller det åpenbare – en Bordeaux-vin fra satellittene rundt St.Emilion eller Haut-Médoc vært mer passende til for samme prisen.

Iskald avslutning som varmet hjerter

Enemann serverte fruktvinen Isplomme 2017 fra gården Skott gård med sin beliggenhet utenfor Skotselv. Fruktvinen var intens, nærmest skarp med tydelige plommer mot det oksiderte slaget og honning. Friskheten var tydelig og dette var rett og slett en leskende og deilig sak. (90p)

Det var på tide med kveldens iskalde avslutning, men på en ytterst varm måte som smeltet hjerter.

Til isplommen kom det en is, en slags Kefir med brunet smør og hasselnøtt. Melkeproduktet kom fra naboen Sletten gård og nøttene som lå forsiktig rundt det visuelle praktverket var stekt i pannen og gav en fin crunchy følelse. Isen bare gav energi, friskhet og en smaksopplevelse som fikk Følget til å smile om kapp. Nord var av seg av beundring; Jeg sa jo det – Martinsen er virkelig dyktig på dessert-siden. Vest lot seg ikke be to ganger og ble med på beundringen mens tallerken ble veldig synlig da all isen ble fjernet med en slikkepott. Pairingen var til fruktvinen var også sublim.

Følget gjorde opp for seg glad og fornøyd og tuslet ut i Utskarpens råe natur mens dråpene truet med å falle ned fra himmelen. Prisen på måltidet var absolutt akseptabel. To menyer, en flaske Wagner Stempel og deler av vinpakken kostet Følget ca. 2200 kroner hver, noe som må sies å være verdt hver sin krone vs kvalitet på måltidet.

Konlusjon 

Til Elise fra Marius er en restaurant som skaper glede og autensitet fra første stund. Det er umulig å ikke føle seg glad og imponert etter et besøk på det relativt avsigliggende stedet Utskarpen. Det varmer om hjertet hvordan Elise og Marius bruker råvarer fra lokalmiljøet og forvalter disse på en innovativ og leken måte. Presentasjonen av rettene er også av høy klasse og ikke minst, det som kanskje er det aller viktigste – rettene er smaksfulle og alle rettene hadde sjel.

Det er sjelden, til og med hos topprestauranter, at alle rettene holder høyt nivå. Det gjorde det hos Til Elise.

Stedet trenger økt fokus på vinen. Det bør gjøres en betydelig oppgradering i kjelleren for å tekkes både amatøren og proffen innenfor vinens verden. Merk også at kvalitetsvin nødvendigvis ikke trenger å være dyrt, men det krever gode relasjoner til vin-importørene, kunnskap, engasjement og tid for å finne de beste kjøpene. Konklusjonen er allikevel at Til Elise er en av Norges aller beste restauranter.

Kvalitetsmessig er restauranten på øvre sjikt av 1* Michelin-stjerner, både på presentasjon og smak. Her er det bare å bestille bord, reise og nyte det beste av hva Nord-Norge kan tilby. Til Elise fra Marius må oppleves!