Bilen rister mens den snirkler seg inn igjennom de grønne gressvollene. De kraftige regndråpene markerer at vi er godt inne i den engelske landsbygda. Bilen sakker farten for å passere et par vannhull før landsskapet åpner seg opp og vinmarker i lette skråninger åpenbarer seg. Vi er på besøk i West Sussex hos en av Englands aller beste vinprodusenter Ambriel Redfolds Winery.
Ung vingård – ambisiøse eiere

Wendy Outhwaite trosser regnet og viser fram vineriet. Foto: Botti.no
Hei, så hyggelig! Wendy Outhwaite har på kort tid blitt dreven i både vinproduksjon og håndtering av regnværet på den engelske landsbygda. Hun møter meg med en paraply utslått. Sammen med ektemannen Charles Outhwaite og sine barn driver i dag Wendy vingården som ligger et par kilometer unna Englands mest kjente vinprodusent Nyetimber. Som hos mange av vinprodusentene i det sørlige England er erfaringene med druedyrking kort. Wendy og Charles arbeidet tidligere som advokat og bankmann før de i 2006 kjøpte sauegården Redfold med dens 16 hektar med land her i West-Sussex. Familien startet straks å plante vinstokker i sørvendte skråninger og bygget et eget vineri på eiendommen. Den første produksjonen var i 2010.
– Vi dyrker de tradisjonelle druene for musserende produksjon – Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier. Hun peker ut i regnet, men unngår erfarent å bli våt på jakken. Chardonnay og Pinot Noir dyrker vi nord og øst for eiendommen. Vinstokkene du ser foran er Pinot Meunier. Selv om oppstarten var brå har Wendy og Charles nå fått et lite tiår med erfaringer. – Vi framstod nok som litt forsiktige og snille når vi kom, men så viste det seg at vi var noen monstre! Wendy ler høyt, kun dempet av det stramme regnet som treffer bladene. – Vi har blitt noen skikkelige kontrollfreaker og ønsker å ha fokus på kvalitet erkjenner Wendy.
Jordsmonn av Greensand

Jordsmonn av «Greensand». Foto: Botti.no
Selv om flere deler av den engelske jorda består av den samme kalkholdige bestanden som i Champagne har mange av de engelske vinbøndene valgt å plante vinstokker på områder med grønn sandstein, omtalt som «Greensand». Det gjelder også familien Outhwaite. – Det er jordsmonnet av greensand, det vil selvfølgelig ta tiår å bevise at vi har rett, som vi synes er det riktige valget av terroir forteller Wendy.
– Det er vanskelig å dyrke druer i England og de to største utfordringene er regnfallet og at det er nok sollys og varme. Derfor er det jordsmonnet vi har på Greensand det optimale. Greensand kan ligge en halv meter ned eller på toppen og er godt drenert. Regnet faller litt ekstra ned når Wendy er ferdig med setningen før hun fortsetter. – Greensand holder på varmen og den steinete jorden reflekterer sollyset. Wendys refleksjoner gir mening gitt det kjølige klimaet og ikke minst det beryktede regnværet her i England.
Regnvær gir utfordringer

Regnværet er utfordrende for druedyrking i England. Foto: Botti.no
Det milde været gjør at vinstokker, blad og druer kan være utsatt for mugg og innsekter. Det vanskeliggjør økologisk produksjon og Wendy forteller at de også må spraye forebyggende middel inne mellom. – Men vi praktiserer intelligent vitikultur forteller hun. – Vi har værstasjoner i alle marker og vi følger med hver dag. Hvis vi ser at risikoen er høy for råte så forebygger vi. Men Wendy ønsker en grønn og bærekraftig produksjon som mulig. – Vi lar villblomster vokse opp og naturen få gå sin gang i markene. Geiter brukes som gressklippere og det er et tonn av sommerfugler rundt i vinmarkene ler Wendy.
Ulike eksprimenteringer i vineriet

Charles Outhwaite og vinmaker Shaun Kerin i vineriet. Foto: Botti.no
Noen våte fotavtrykk videre fører oss inn i vingårdens hjerte – selve vineriet. Vinmaker Shaun Kerin passerer oss med en visp i hånden. Ståltanker og gamle burgund-fat står oppstilt. – Smaker du eik i vinene mine blir jeg totalt knust sier Wendy. Wendy og Charles gjør også ulike eksprimenteringer i vineriet. Det siste eksprimentet var å ha litt skinnkontakt på Chardonnay-druen under fermenteringen. – Det var absolutt fantastisk bedyrer hun. Den viktigste kvalitetsfaktoren er at Ambriel vinifiserer druene fra de ulike klonene separert. – Vi merker store forskjeller forteller Wendy og røper at klonen 777 er hennes favoritt. Shaun følger med og noen strakser senere kommer han med et glass av ufermentert druejuice fra druer innhøstet kun dager tidligere. – Vi blender blindt til vi er helt fornøyde. VI vet aldri helt hvor mye flasker vi sitter igjen med. Importørene begynner å bli gale av uforutsigbarheten ler Wendy.
Familien har foreløpig en annen tilnærming til maloaktisk gjæring enn hva vi gjerne forventer fra tradisjonelle musserende produsenter. Det naturlige er tro at familien ønsker å dempe syren og gi mer kremete munnfølelse til vinene sine. – Jeg sier ikke at vi aldri skal gjennomføre «Malo». Men her har vi en stor mulighet til å vise fram primærfrukten og dens smaker. Det synes jeg er flott. Så får modning i flasken heller mildne syren forteller Wendy.
England som nytt vinområde

Vinmaker Shaun Kerin skjenker druejuice plukket kun dager i forkant. Foto: Botti.no
En ny tur i regnet følger før døren går opp hos familiens hus på eiendommen der smakinger og gjester samles. En momentant varme fra peisen gjør at vanndråpene på skoene umiddelbart fordamper. I tospann med røyken fra peisen kjennes en umiskjennelig duft av varm pai. Det var noe jeg enkelt ordnet i morges med epler fra hagen smiler Wendy. Noen amerikanske venner av familien hilser på. De har vært på besøk for å bistå med innhøstingen.
– En av fordelene i et nyoppstartet vinområde er at det er ikke for mye lover og regler. Her kan folk eksprimentere og finne nye veier sier Wendy. Men hun er også klar på at det må finnes en viss balanse. – Det kan være dumt i det folk begynner å lage dårlig vin. Men det er så mye ekspertise, interesse og penger som er investert her i England at jeg tror at alle vil fokusere på kvalitet. Hun er også glad for at de engelske vinbøndene har et veldig godt samarbeid. De smaker hverandres viner og deler hverandres erfaringer. – Det vil alltids være ledere i et nytt vinområde, men for meg blir det som en peloton. Det gjør ingenting hvem som er i front, det går allikevel raskere sammen som gruppe konkluderer Wendy.
Forskjeller fra Champagne

Ambriel vinifiserer noe av produksjonen på gamle Burgund-fat. Foto: Botti.no
I det familiens sønn rører i grytene for å lage risotto til lunsj snakker Wendy og jeg videre. Nå er det det vekjente temaet om engelsk musserende vs giganten Champagne som står for tur. – Vi er fortsatt i startblokkene, men det masse spennende ting som skjer her. Vi er heldige at vi i England stort sett kan lage viner med druer fra enkeltvinmarker. Da får vi virkelig får vist fram utrykket til av vårt jordsmonn.
Mange sier at vi har samme tilnærming, metodikk og jordsmonn som i Champagne. Det er virkelig ikke slik og jeg unnskylder meg ikke for det understreker Wendy mens aromaene fra den ventende risottoen blir sterkere. Jeg elsker det faktum at vi har vinmakere her som har selvtillit, eksprimenterer og gjør ting annerledes. At de tørr å spørre – «ja, det smaker godt nå, men hva hvis vi gjør sånn?» Det er virkelig spennende tider. Wendys ansikt stråler av engasjement mens vinene forsøkes.
Vinene

Familien Outhwaite. Foto: Botti.no
Shaun og en arbeider tusler inn i varmen og risottoen settes på bordet. Det er virkelig idyll på den engelske landsbygden selv værets forsøk på å ødelegge den ellers gode stemningen. Ambriels fire viner blir testet og alle vinene med druer fra de unge vinstokkene viser karakter. Her er det Englands virkelige friske vinstil som skinner igjennom, med tydelig fruktpreg som skaper autentisitet. Selv med ungevinstokker kommer bra mineralitet fram i vinene. I det gode historier, risotto og paier er historie er det på tide å takke for seg. Det er imponerende å se at de særpregede vinene til familien Outhwaite på kort tid har blitt en av Englands aller beste musserende produsenter. Dette er godt håndverk.
På det norske markedet er to av vinene å finne på bestillingsutvalget. Smaksnotater kan du lese her:
Smaksnotater