Happolati

God mat –  Oslos beste vinkart 

Restaurant Happolati
Oslo
St. Olavs plass 2, 0165 Oslo

🍷🍷🍷🍷             Mat
🍷🍷🍷🍷🍷🍷  Vin
🍷🍷🍷🍷            Atmosfære
🍷🍷🍷🍷🍷       Service
🍷🍷🍷🍷🍷       Pris

Totalinntrykk: 24 av 30 poeng

Restaurant Happolati 

Happolati, far til Hamsuns Ylajali, overtok driften etter «sønnen» i 2016. Restauranten ble raskt hyllet som kreativ og noe nytt i hovedstadens restaurant-atmosfære. I årene etter den første hyllelsen har det kanskje vært litt stille rundt Happolati, men restauranten lever fortsatt i beste velgående i samme vante stil som ved åpningen. En av Nordens dyktigste sommelierer, Simon Zimmermann traver fortsatt i restauranten.

Zimmermann har en av landets aller beste vinkjellere til disposisjon med svært fornuftige priser.

Miljøet i restauranten kan fremstå litt kjølig ved ankomst, spesielt med få mennesker i lokalet. Minimalistisk stil med små nordiske trebord og buede treskjæringer preger stedet. Dog viser lokalene også kvaliteter med høyde under taket og fordums stukkatur i taket som også gir en mer klassisk følelse.

Happolati har rendyrket menyen og tilbyr en seks retters meny til 725 kroner med mulighet til østers og kaviar som tilleggsretter. Som få restauranter i Norge tilbyr Happolati muligheten til å velge mellom ordinær og oppgradert vinpakke til henholdvis 825 kroner og 1295 kroner.

Det er forbilledlig og spesielt riktig når dyktige Zimmermann har et rikt utvalg av kvalitetsviner å arbeide med.

Service 

Servicen eller var som forventet på et godt nivå der servering og oppfølging ble gjort på en fin mote. Zimmermann et unikum på vin og bærer servicen helt på sine egne skuldre og viser at dette er vin-entusiastens mekka.

Vinkart

Happolati har sammen med Park Voss de aller beste prisene på kvalitetsvin i Norge.

Vinkartet er bredt og har fått anerkjennelse utenlands blant annet hos Star Wine List.

Happolati har vunnet Star Wine Lists pris for vinkart med beste utvalg av Østerriske viner. Ikke overraskende så er det også mange røde perler igjen. Det skyldes rett og slett at menyen til Happolati med sine krydderier og asiatiske smaker passer bedre mot de lyse vinene. Happolati bruker Star Wine list og vinkartet var forbilledlig oppdatert. Ingenting er så irriterende for vin-entusiasten enn et vinkart med et hav av utsolgte viner.

Musserende

Vinkartet har et meget godt utvalgt av musserende viner. Ulysse Collin, C.Bouchard og F.Savart er ettertraktede håndverk. Happolati har flere årganger av cuveene tilgjengelig. Det skaper stor interesse. Agrapart, Vouette & Sorbee og Benoit Lahaye er heller ikke å forakte. For den søkende har også Zimmermann et godt utvalg av musserende viner fra Tyskland, Østerrike og England.

Hvite

Vinkartet er også sterkt når de gjelder de hvite vinene. Alsace er representert med de beste der Weinbach, Zind-Humbrecht og Josmeyer leder an. Flere årganger av Roulot Bourgogne Blanc akkompanieres av Comte Liger Belairs hvite, Arnaud Ente, Lafon og noen usedvanlige godt prisede cuveer fra Leflaive gir også en pent Burgundersk vinkart.

Det er ikke overraskende tysk og østerrisk riesling som dominerer. De beste cuveene fra Diel, Schäfer-Frölich, Wittmann og Prüm representert. Eneste overraskelsen er at vinene fra den eminente Klaus-Petter Keller var mer eller mindre fraværende. Viner fra USA er også sterkt tilstede. Flere årganger av Kistler, Littorai ogArnot-Roberts vil friste mang en vin-entusiast. Det er også meget hyggelig å se at SørAfrikas beste perler fra Sadie og Alheit er tilstedeværende på kartet.

Røde

Som nevnt står heller ikke Happolatis vinkart tilbake når det gjelder kvaliteten på de røde vinene. Et hav av viner fra svært ettertraktede produsenter som Roumier, Fourrier, Barthod og Angerville skaper fristelser. Seks årganger fra Cornas store produsent Allemand imponerer sammen med Clape. Når det gjelder vinene fra Piemonte var det et sprik i om de var prisgunstige. Viner som trolig henger med fra Ylajalis store krumspring som f.eks A.Conterno Baroloer fra 2005 var utmerket priset, mens Cappellano, Burlotto og Rinaldi dessverre hadde fått «korrekt markedspris». Fontodi og Poggio Sotto avsluttet et meget godt rødt vinkart.

Caviar, tartar og gudsbenådet Champagne 

Det har tidligere vært vanskelig å sette Happolati i en permanent bås, og det gjelder forsåvidt fortsatt. Det asiatiske preget er åpenbart, men Happolatis kokker skrur ikke strikket fort hardt til. Rettene er små, men syv retter gir allikevel muligheten til å påberope seg en viss metthet. Starten var utmerket med  Rossini Caviar og kål på et lite flak av asiastisk chips.

Oksetararen kom på en klassisk bun med oksetartar og et godt påfyll av ulike krydder og sennepsfrø som virkelig skapte en kompleks munnfølelse.

Skal man sette fingeren på noe var det at bunnen var kanskje litt smakløs, men kanskje var det ment som det  balanserende elementet når fyllet gav såpass mye smak og kompleksitet.

Til de første rettene kom også det som var årets aller første gni deg i øynene opplevelse. C.Boucard Bechalin 2010 leverte både karakter og finesse som gav frysninger på ryggen. Svært intens og energisk i aromaene med tydelig autolyse, nøtt og overraskende bred frukt for årgangen sammen med den tydelige saltheten som skaper velbehag. Champagnen hadde et herlig vertikalt anslag med denne fantastiske kritt, stenmineraliteten som får en hver vin-entusiast til å nikke. Flott levende fruktbilde av grape, lime, eple og sitrus. Syren var høy og skapte en sitrende følelse igjennom kroppen på en lang kompleks og utmerket utgang. (95 poeng)

Hvit fisk og Leflaive fungerer 

Kjøkkenet leverte videre to retter av kveite og torsk. Kveiten var i små terninger over nok en versjon av asiatisk chips og med et  sterkere krydret preg ala det asiatiske kjøkken. Retten var smakfull, skapte velbehag og fulgte en fin rød tråd. Torsken ble servert medaljongsform og hadde fin konsistens og korrekt stekegrad. Råvarene fremstod som ferske.

Kraften var bred med sort hvitløk og med gjenkjennelig umami-karakter.

Det var også en fin smak av sjø. Kraften var som nevnt mye. Noen vil synes det blir for tydelig, mens andre vil elske poweren i kraften.

Til disse gode rettene var Leflaive Pucelles 2012  den utvalgte kompanjongen. Å kjøpe denne vinen til 2900 kroner i 2012 årngangen var et riktig så godt kupp, selv om vinen nok fortsatt trenger år for å vise sitt potensiale. Rik på duft med disse våte steinene, moden gul frukt, voks og mye eksotisk blomsterpreg. Vinen var fyldig og hadde et mer tropisk anslag med papaya før en varm solmoden sitrus overtok sammen med popcorn, smør og dette fine mineralske saltpreget på en lang kompleks utgang. (94 poeng)

Dumplings og Wittmann

En signaturrett hos Happolati er deres dumplings, her med kylling, wasabi og koriander. Kanskje en rett som ikke utmerket seg på en spesiell måte, men som allikevel var å betrakte som en velsmakende rett. Til retten serverte Zimmermann Wittmann Morstein 2016.

Her oppstod det en liten diskusjon med Zimmermann om flasken var helt optimal.

Det var en umiskjennelig kjennelse av noe våt papp i aromabildet som trakk ned helheten, men med bedre temperaturbehandling kom dette i bakgrunn. Utover litt papp var det å finne grønn frukt mot epler, lime og tydelig flint på duft, mens den fyldige munnfølelsen ble akkompaniert av en frisk og kanskje tøff nerverik syre med grape, sitrus og dype saltmineraler. En meget god vin selv om vinen ble opplevd som sub-optimal jfr tidligere flasker. (93 poeng)

Nuddelsuppe og Brunello

Neste rett fulgte det asiastisk sporet med en klassisk nuddelsuppe av risnudler, kylling, chili og koriander. Suppen var kanskje ikke i kategorien nyvinning, men gav en spicy og god munnfølelse. En velsmakende rett. Vin-pairingen ble dessverre en sjelden dårlig match.

På vinpakken var San Paolo Brunello di Montalcino satt til retten. Følget bestemte seg derfor for å følge regionen med å velge den utmerkede produsenten Salvioni Brunello di Montalcino 2010. Sjelden har en vin passet dårligere til en rett. Krydderne var såpass åpenbare at en Riesling Kabinett hadde vært det selvfølgelige valget. Zimmermann ble utfordret på vinpairingen i vinpakken. Årsaken var at mange gjester vil bestemt ha rødvin i løpet av serveringen og han ønsket å følge gjestenes behov. Det er en bra tanke, men da må kjøkkenet heller lage en rett som passer til rødvinen, ikke nødvendigvis motsatt.

Å tvangspaire rødvin til en asiastisk rett gjør ingen godt.

Selve vinen var derimot god og overraskende klassisk med noe mer grønn tilnærming med ungdommelige kirsebær, urter, skogbunn, røde og grønne bær, lær og lakris. Vinen var fortsatt tight, men hadde urkraft med røde herlige parfymerte kirsebær, urt og skog. Lang kompleks utgang med høy syre og faste tanniner. (93 poeng)

Dessert

Dessertene var morsomme med denne kjente gullfisk-lignende kjeksen og frisk og delikat sorbet med friskhet.

Det søte alibiet avsluttet en hyggelig kveld i Ylajalis fotspor hos hans far Happolati.

Regningen på ca. 3000 kroner pr person var meget akseptabel, med tanke på relativt mange retter, kvalitet og paringen med noen av verdens beste vinprodusenter.

Konklusjon

Konklusjonen er at Happolati ikke lengre er en nyvinning og utfordrer kanskje ikke like mye lengre. Men restauranten har så absolutt overlevd tidens tann og for den som er glad i det asiatiske kjøkken og ikke minst i kvalitetsvin til en rimelig penge så er Happolati i høyeste grad verdt et besøk. Eller to.