Merci beaucoup!
Mon Oncle
Oslo
Universitetsgata 9, 0164 Oslo
🍷🍷🍷🍷🍷🍷 Mat
🍷🍷🍷🍷 Vin
🍷🍷🍷🍷🍷🍷 Atmosfære
🍷🍷🍷🍷🍷 Service
🍷🍷🍷🍷🍷 Pris
Totalinntrykk: 26 av 30 poeng
Mon Oncle

En ny fransk perle har ankommet Oslo. Foto: Botti.no.
Kokkelegenden Espen Holmboe Bang fra Maaemo har gått franske veier med Oslo nye franske perle Mon Oncle. Bang begynner å bli travel mann. Han også hånden på the Vandelay, den mer avslapne Kafeteria August og coctailbaren The Conservatory. Det merkes derimot ikke. Bang leverer. Mon Oncle har blitt det franske alibiet Oslo har lengtet etter. Det klassiske er tilbake, men på en raffinert og moderne utgave. Det gjelder både matmessig og med den sublime atmosfæren restauranten byr på.
Utmerket matmeny – arrogant vinkart

Kveldens utvalgte viner. Foto: Botti.no.
Menyen er enkel, allikevel kompleks nok. Menyen er delt inn i småretter, forretter, hovedretter og desserter. Hver kategori har tre retter. Her kan vi nevne østers, Caviar, gåselever, kamskjell, legendariske Beef Wellington og due. Det ser derimot ikke ut som menyen skiftes ut nevneverdig ofte, som i lengden kan gi på utfordringer for gjentakende gjester.
Vinkartet er derimot ikke like imponerende. Kun franske viner, noe som forsåvidt er akseptabelt og forståelig. Derimot har vinkartet en del hull og noe stive priser. Champagnelisten inneholder enkelte gode musserende viner, men oppleves som utilstrekkelig. De hvite vinene strekkes fra Loire i nord-vest til Burgund og Alsace i øst. Overraskende nok var det en flaske Dauvissat Les Forest tilgjengelig, ellers var det ingen spesielle favoritter å finne. På den røde siden var det f.eks 11 produsenter fra Burgund der Montille og Dom. Lafon var de to og trekke frem. På en klassisk fransk restaurant må det også være gode Bordeaux-viner på kartet. Mon Oncle hadde uthevet viner fra Vieux Château Certan, Château Ducru-Beaucaillou, Château Calon-Segur og Ch.Haut-Bailly i flere årganger. Dessverre var prisen stiv. Et par viner fra mellomgangene fra Château Carbonnieux og 2.vinen til Ch. Montrose var greit priset i mellqomårgangen 2014, ellers lite god kvalitet vs pris å finne.
Fransk og vibrant

Kokkehatter er tilbake! Foto: Botti.no.
Høsten hadde inntatt Oslo-kvelden, men Mon Oncle varmet fra første sekund. Tradisjonell, men høflig mottakelse der jakkene ble ryddet raskt av veien fra de dresskledde servitørene. Servicen var tilstedeværende og varm hele kvelden i gjennom. En rekke kokker med klassiske kokkehatter i takhøyde smilte og tok Følget varmt i mot. Det gjorde også selveste Prince. «Do you want do be my lover?»» nærmest ropte Prince ut i lokalet. For den eldre generasjon kan volumet kanskje dempes noe, men jammen gav musikken en vibrant følelse. Følget ble plassert i det som nærmest var en bås med skinnstoff og tilslørte gardiner. Akustikken var bra. Nok til at lokalets gode stemning smittet over, men også såpass skjermet at det føltes privat nok.
Champagne og østers

Østers fra Normandie. Foto: Botti.no.
To Pinot-Noir baserte Champagner fra Piollot kom til bordet. Her var prissettingen faktisk bra jfr kvalitet. Champagnen viste friske grønne epler, salter, kjeksbasert og autolyse. Middels fyldig og virkelig frisk med dette eplete preget, kjeks og med fin salthet. Fin syre og balansert. (90p) Følget delte seg i første servering. Halvparten gikk for utmerkede østers fra Normandie mens den andre delen gikk for spansk skinke på en toast med Comté ost og hasselnøtter. Begge serveringene smeltet tunger.
Dauvissat, kamskjell og safran

Kamskjell, honning og safran. Foto: Botti.no.
Kveldens hvite vin ble servert i glasset, som viste seg å være Mon Oncles siste flaske av Dauvissat Les Forest 2019. Vinen har virkelig kommet seg fra tidligere forsøk og leverte. Frisk og leken med utpreget sitruspreg, sjømineraler, generelt kyst, lett kjølig smør og kremete tanke i aromaene. Vinen var middels til fyldig med frisk og denne saftige juicedryppende sitrusen, grape, saftig eple, sjø med skarp mineralitet på en lang kompleks utgang. Ble enda mer fedmepreget i glasset, uten at det gikk utover friskheten. Virkelig en flott utgave nå. (93p).
2019-årgangen greier balansen mellom varme og energi på en god måte. Vinen stod ikke tilbake til forretten av stekt kamskjell fra Lofoten med honning, vin jeaune og safran saus og gode trøfler og gule rosiner fra Asia. En virkelig ny toneangivende rett der honningen tok plass, uten på en måte å gjøre det. Balansert. Trøffelen var såpass avdempet at den ikke tok livet av det halve kamskjellene som badet i den gule kraften. Kamskjell var saftige, delikate og imponerte med sin gode smak.
Biff og Bordeaux skaper drømmer

Beef Wellingtons mor. Foto: Botti.no.
«You Make Me Feel Like) A Natural Woman» ropte Areta i bakgrunnen. Følget nikket samstemt når kveldens utvalgte røde Pessac-Leognan vinen ble servert i Ridels grande karafell. Ch.Haut Bailly 2006 viser at med 16 år på baken så er det ingenting for en topp Bordeaux. Selv med et par timer med luft var vinen innledningsvis noe trang, men det kom seg med med tid i glasset. Meget overraskende parfymert i aromaene over friske solbær, rødere bærkant, solbærblader, høstløv, lær og lakris. Vinen var middels + fyldig med frisk og god frukt av solbær, blåbær, rødere frukt, lær, lakris, mot tobakk og med flotte saltede mineraler. Lang, lett tight og kompleks utgang. Vin som fint greier 20-30 år til. (93p)
Til vinen kommer selveste Beef Wellingtons mor. Perfekt stekegrad der det rosastekte kjøttet frådet med morkel, steinsopp og svart trøffel badet rundt seg. Smakene ble holdt samen av den gode deigen rundt. Dette var virkelig en mektig, kompleks og maskulin rett. Enkelte i Følget syntes det ble for mye konsentrasjon i retten, mens andre var svært fornøyde. Deigen kunne med fordel hatt mer crisphet i seg, men det var innenfor da vanskelighetsgraden på Beef Welington er høy.
Søte franske fristelser

Søt avslutning. Foto: Botti.no.
Kvelden ble avsluttet med det søte alibiet, der både hvit sjokolade med jordbær og rosepepper, en eminent sjokolade-Sufflé og kveldens oster fikk prøvd seg. Dessertene var pent presentert og smakfulle. På tampen ble det plassert fedmeaktige makroner på bordet som gav en fin avslutning med kaffebasert drikke. Regningen ble på 3000 kroner pr person, noe som opplevdes advekat med tanke på måltides svært høye kvalitet.
Konklusjon
Mon Oncle viser at man ikke trenger store menyer med 20 retter for å være lykkelig. Følget tuslet ut på Tullinløkka med fransk kjærlighet i blikket. Atmosfære og mat er i svært høy klasse, så må Mon Oncle fortsette med utviklingen av vinkartet. Prismessig er det kanskje i øvre klasse, men så lenge måltidet er så gjennomarbeidet så er det akseptabelt. Det blir spennende å se om Michelin guiden kjøper det franske kjøkkens comeback i Oslo. Med Bangs renommé er det trolig bare å gjøre klar til en ny stjerne-blankett for den danske herren i 2023.