Piemonte

Piemonte er å regne som en autentisk vinregion der stedegne druer trives best og herfra finner man unike og svært ettertraktede viner laget på kjente druer som Nebbiolo, Barbera og Dolcetto. Barolo og Barbaresco er spesielt anerkjente vinområder og herfra kommer noen av verdens mest raffinerte og komplekse viner. Her kan du lese mer om fantastiske Piemonte.  

Historien

Grekere og romere

Det var sannsynligvis grekerne og etterhvert romerne som plantet vinplanter og dyrket druer rundt om i bakkene og hellingene i Piemonte med sin beliggenhet i det nordvestre Italia. De tidligste omtale av viner fra Piemonte skal være fra rundt 1300-tallet der Pietro de Crescentius bemerket at det ble laget søtere viner i området. Det ble også tidlig beskrevet druedyrking rundt landsbyene Asti, Allesandria og Acqui. Vi vet det ble plantet Moscato-druer, men også plantinger av «Nubiolo» er beskrevet, som sannsynligvis viser til den kjente og fantastiske Nebbolo-druen.

Kongedømmet Italia

Det var derimot ikke før på midten av 1800-tallet at vinene fra Piemonte og spesielt fra Barolo begynte bli anerkjente. Frem til til da var det beskrevet en del søtere vinstil, men tørre røde utgaver begynte å bli mer normalt. Kontakten med Frankrike var til stede. Geografisk var det ikke for langt unna verken Burgund og Champagne og det ble hentet inspirasjon fra nabolandet til vest. Den franske Ønologen Loius Oudart fra Champagne-distriktet Reims skal ha inspirerte til å lage de tørre røde vinene, selv om det strides om  det egentlig var italieneren Paolo Francesco Staglieno som var den ekte arkitekten bak de tørre røde vinene.

Det var flere grunner til at Piemonte begynte å bli kjent. Politikk var kanskje en av de viktigste årsakene. Den prominente vingåridseieren Camillo Benso de Cavour,  var også en italiensk politiker og ble etterhvert arkitekten av kongedømmet Italia. de Cavour ble blant annet den første statsministeren av Italia. Det gav oppmerksomhet også til vin-regionen. I tillegg var det flere vinprodusenter i området som allerede var kjent for kvalitet. Her kan vi fremheve Verdunos aller beste produsent Burlotto som på 1800-tallet fungerte som hoffleverandør for Huset Savoy.

Lorenzo Fantini

På denne tiden begynte historien, de ulike områdene og druene i Piemonte å bli godt dokumentert.

Lorenzo Fantinis verk «Monograph on the viticulture and oenlogy of the province of Cuneo» fra 1879 brukes fortsatt som flittig oppslagsverk for å forstå Piemonte.

Phylloxera traff på tidlig 1900-tallet også Piemonte. Det var allikevel god oppdrift. Flere Kooperativer eksisterte, mens andre valgte å dyrke og vinifisere druene selv. Det var normalt å kjøpe viner på fat eller på glassballonger, såkalte «demi-johns». Enkelte vingårder begynte på denne tiden å selv tappe vin på flaske, men flasketapping ble ikke normalt før langt på 50- og 60 tallet. De ulike områdene og fokus på kvalitetsvin begynte å feste seg. Inndeling av regioner begynte også å forekomme, blant annet i Barolo i 1896, 1927 og 1933 der det ble besluttet hvilke kommuner og vinmarker som kunne defineres som Barolo.

Verdenskrigene og opptur

Verdenskrigene ble derimot svært tunge for Piemonte. Etterkrigstiden gav fattigdom, men også muligheter. Nord-Italia ble mer industrialisert og det var behov for arbeidskraft i de store byene, som hos Fiat i Alba, Torino og Milano. Det gav faste og forutsigbare inntekter, og mange hoppet av en utrygg hverdag i vinmarkene.

Det har gjort til at spesielt familiene måtte stå samlet og mange generasjoner har arbeidet skulder til skulder i markene for å kunne overleve som vinbønder.

Det var også mange vinbønder som dyrket korn, frukt, hadde dyrehold sammen med druedyrking. Utover 1960 og 1970-tallet ble det mer levedyktig å drive på med bare druer og vin. Enkeltvinmarkene i Barolo ble anerkjent og de ulike områders og markers terroir ble uthevet på en helt annen måte enn tidligere. Det ble en Burgundersk tilnærming til terroir i Barolo og Barbaresco.

Barolo-krigen 

Den litt pompøse tittelen Barolo-krigen viser til den store debatten og stilforskjellen som oppstod spesielt i Barolo utover 1980 og 1990-tallet. Vinene fra Piemonte begynte å få noe internasjonal oppmerksomhet, men etterspørselen var fortsatt middels og prisene relativt lave.

Vinene fremstod ofte som utilnærmelige som unge med svært fast tanninstruktur.

På 1980-tallet begynte de yngre kreftene innad i familiene å se behovet og ikke minst muligheten for å gjøre moderne endringer. Den yngre generasjonen begynte å se utenfor landets grenser.

Den vedtatte sannhet om at Barolo-vinene måtte ha lang skallmaserasjon og modning på store slavonske eikefat, såkalte botti, ble utfordret. Det ble innført rotorfermentorer, uhørt kort skallkontakt og bruk av barriques under modningen. Den nye typen Barolo var tidligere drikkeklar, rikere, mer fruktig og med en avrundet stil.

En generasjon med modernister ble født. På den andre siden av gjerdet satt tradisjonalistene, de som alltids hadde gjort vitikultur og vinifikasjon på samme måte i flere generasjoner. Druer på blend av ulike marker, lang maserasjonstid og modning i store slavonske eikeliggere, Botti, var fortsatt det som gjaldt. Tradisjonalistene gjøv løs på de unge radikale som de mente ødela identitet til Nebbiolo-druen og Barolo. Legenden og erke-tradisjonalisten Bartolo Mascarello uttalte følgende:

– Når jeg så den første moderne baroloen. Ulik farge og duft. Herregud sa jeg til meg selv.

Varmen og stor etterspørsel inntar Piemonte 

Barolo-krigen er i dag historie. Rivalene har nærmet seg hverandre. Flere tradisjonelle vingårder har blant annet innført maskiner som destemmere og temperaturkontrollerte ståltanker. Svært mange av de gamle modernistene er mer forsiktig med eikebruken i dag, modningstiden i fat er lengre og vinene modnes gjerne på ulike fatstørrelser. Det skyldes ulike årsaker men klima-endringene, som ble første gang ble spesielt bemerket i 1997-årgangen, har gjort at druene blir tidligere modne og gir mer tilgjengelige viner. Det trengs gjerne ikke moderne teknikker for mykne vinene lengre på samme måte som modernistene stod for.

Etterpørselen etter viner fra Piemonte har økt stort de siste 20 årene, i takt med mer fremovervendte viner og økt oppmerksomhet rundt området.

For 40 år siden ble det laget en til to gode til meget gode årganger i tiåret. Nå er det motsatt. De fleste årgangene er gode til svært gode. Derimot fører varmen til at vinene også herfra utfordres på rikdom og alkohol. Det oppleves kanskje som litt uvant for vinene fra Piemonte. Men det er verdt å nevne at for mange av de gode produsentene er alkoholprodusenten det samme i dag som for 20 år siden. Det må også tillegges at varmepåvirkningene ikke er et isolert fenomen i Piemonte, men som oppleves stort sett i alle de store vinregionene i verden.

Vinområdene spesielt nord i Piemonte har en spennende fremtid foran seg. Dette er vinområder som kanskje har vært litt ukjente grunnet litt kjøligere klima og viner med mindre konsentrasjon og kompleksitet. Med klimaendringene og dyktige vinmakere vil det i fremtiden åpenbart dukke opp nye steder og produsenter som vil lage flotte viner i tiden som kommer.

Geografi og klima 

Piemonte ligger nordvest i Italia og grenser til Sveits i nord, de Franske alper i vest og italienske områdene Lombardia og Liguria henholdsvis til øst og sør for Piemonte. De kjente storbyene Torino og Milano ligger en til to timers kjøretur unna.

Piemonte betyr «foten av fjellet» som kommer av dens posisjon i starten av Alpene. Området er kjent for å dekkes av tåke, kalt «Nebbia» på Italiensk.

Dette gir følgelig navn til områdets aller mest anerkjente drue Nebbiolo. Det er kupert terreng og 95% av vinmarkene ligger i skråninger rundt om i Piemonte. Høydeforskjeller kan oppstå, fra 150 meter til opp til 800 meter over havet i Alta Langa. Piemontes beliggenhet mellom de kalde alpene og middelhavet lengre i sør gir god temperaturvariasjon som bidrar til friskhet til druene. Morgentåken legger seg ofte i området for så å brenne av i løpet av dagen og det gir en god soltilgang til åssidene. I områdene lengre nord som i Alta Langa har det vært oftere mer kjøligere enn områdene sør ved Langhe.

Klima er generelt å betrakte som moderat kontinentalt. Det kan være kjølig på vinteren, ofte med snødekte marker. Vinteren er ofte lang, med oftere med mildere vår. Vekstsesongen oppleves som mer ekstrem enn tidligere, og spesielt de siste 25 årene at Piemonte har blitt utsatt for klimaendringer. Det har også i Piemonte blitt mer frostutsatte marker, spesielt i de laveste partiene. Hagl er fortsatt et av de største naturfenomene som ødelegger avlingen i Piemonte. Det kan hagle både vår og sommer med dødelig effektivitet. Vi har dessverre sett total tap av druer i de utsatte vinmarkene. Det har også blitt tørrere klima i Piemonte, med spesielt varme sommermåneder. Spesielt yngre vinstokker sliter i varmen og det oppstår både solbrente og ødelagte druer.

Innhøstingen foregår sent, spesielt for Nebbiolo som trenger en lang vekstsesong for å lykkes. Høstene har i de siste årene vært meget gode og september måned har vært helt avgjørende med varme dager og kjølige netter som har gitt en utmerket syre og friskhet i vinene. Oktober-regn og tåke kan være faretruende for mange vinbønder.

Områder

Det er ca. 53 000 hektar vinmark til drue-produksjon i Piemonte som kan deles inn i fem større hovedområder:

• Canavese
• Colline Novaresi
• Coste della Sesia
• Langhe – inkludert områdene rundt Alba og Roero
• Monferrato – inkludert områdene rundt Asti og Alessandria

Ca. 90% av druedyrkingen skjer i den søndre delen av Piemonte og i hovedsak rundt byene Alba, Asti og Alessandria.

Det er 41 områder beskyttet som «Denominazione di origine controllata» (DOC) og 18 områder innehar det høyeste kvalitetsområdet «Denominazione di Origine Controllata e Garantita» (DOCG). De viktigste områdene er Barolo, Barbaresco, Barbera d´Asti, mens Gattinara og Ghemme er områder med økt popularitet.

Her er noen utvalgte områder:

Barolo

Det produseres i dag over 14 millioner flasker Barolo årlig fra ca. 1500 hektar vinmark. Vinene må inneholde 100% Nebbiolo-druer. Det er 11 landsbyer som det i dag kan produseres Barolo fra innenfor den større Langhe-regionen.

Grensene er absolutte, selv om det i nyere tid har vært debatt om å utvide området.

Flere kjente tradisjonalister som blant annet legenden Angelo Gaja er sterk i mot utvidelse av Barolo-sonen. En av grunnene til eksplosjonen i økt Barolo-produksjon de siste 15 årene er at tidligere områder plantet med skog og frukt har blitt fjernet for å plante mer Nebbiolo-druer. Det har også blitt anlagt vinmarker i skråninger og områder som det historisk sett ikke har vært de beste forutsetningene for å lage god vin i fra.

Det er fem områder som har vært de mest kjente for Barolo-produksjon og her kommer ca. 85% av Barolo-vinene fra.

Det er kommunene Monforte d Alba, Serralunga d Alba, Castiglione Falletto, La Morra og Barolo (by).

Den økende varmen de siste årene og flere kvalitetshevinger fra kommunenes produsenter har ført til at vinene fra kommunene Novello og Verduno har blitt spesielt ettertraktet i tillegg til de nevnte fem kommunene. De øvrige kommunene Roddi, Cherasco, Diano d’Alba og Grinzane Cavour er foreløpig mindre kjente, selv om det også lages noen utmerkede Baroloer herfra.

Jordsmonnet varierer gjerne med kalkstein og leire. Enkelte marker er også noe sandholdig. Det er en del jern å spore i jordsmonnet. Barolo-vinenes generelle kjennetegn er å være strukturerte, gi mye aromaer av både friske og tørkede bær, gjerne mot det oransjeaktige i frukten og nype. Roser og blomstereng er andre kjente tegn for en Barolo. Tjære, balsamico, trøffel kommer også gjerne med modning. Det er generelt mye tanniner og høy syre. Helt generelt kan vi si at vinene fra Monforte er mer kraft og har mer robuste viner, mens Serralunga har struktur og ikke minst et herlig raffinement. Fra Barolo og La Morra er det gjerne mer eleganse og parfymer å finne. Verduno har mer kjølige, slanke men fantastiske parfymerte viner. Noe mindre tanniner finnes i vinene herfra.

Det er ulike kjennetegn mellom kommunene, men i særs også i mellom ulike vinmarker som er spesifisert og inndelt i sin egen MGA (Menzione Geografica Aggiuntiva).

Enkelt sagt kan MGA derfor sees på som ekvivalenten til de franske begrepene cru eller climat.

De mest anerkjente vinmarkene er blant annet Bussia (Monforte d alba), Vigna Rionda, Brea, Francia (Serralunga), Cannubi (Barolo) Cerequio, Brunate, Rocche dell’Annunziata (La Morra) og Monvigliero (Verduno).

Barolo-vinene kan komme på blend fra ulike vinmarker (MGA) eller som enkeltvinmarksviner.

Det er formelle krav for at vinen kan kalles Barolo. Følgelig må druen være Nebbiolo og vinen må lagres i 36 måneder, herunder minst 18 måneder på fat. Barolo Riserva må lagres 5 år, derav 18 måneder på fat. Størrelsen på fatene kan variere, fra Barriques til store Botti.

Deklassifiserte Nebbiolo-druer fra Barolo og Barbaresco, druer dyrket utenfor Barolo og Barbaresco-sonen eller druer som ikke er at den beste kvaliteten kan selges som Langhe Nebbiolo. Druene kan komme fra flere områder og blendes sammen. Det kan være stor kvalitetsforskjell på Langhe Nebbiolo. Det er en trend i tiden at mange produsenter ønsker å lage vinene i en fruktig og tilgjengelig stil, mens andre produserer lager konsentrerte og komplekse Langhe Nebbiolo-viner av høyere kvalitet enn andre Barolo-viner.

Merk at det også dyrkes mye Barbera d alba og Dolcetto d alba innenfor Barolo-sonen.

Barbaresco

I nabokommunen Barbaresco finner man også 100% Nebbiolo fra de tre kjente kommunene Barbaresco, Treiseo og Neive.

Vinene kan ofte sammenlignes med Barolo, men er ofte mer delikate og kanskje ikke så faste i uttrykket med alt for grove tanniner.

Markene ligger gjerne litt lavere enn Barolo og spesielt områdene som påvirkes av Tanaro-elven får et mykere og elegant uttrykk.

Det er også inndelinger her som vi kjenner igjen fra Barolo. De mest anerkjente vinmarkene er Paje, Asili, Montefico og Montestefano (Barbaresco).

Vinene må lagres i minst 24 måneder, derav ni måneder på fat. Barbaresco lanseres derfor gjerne en årgang tidligere enn Barolo-vinene. Barbaresco Riserva må lagres i fire år, derav ni måneder på fat.

Nacetta (Langhe / Nas-Cëtta di Novello)

Nascetta er den glemte grønne søsteren til Nebbiolo som hadde sin storhetstid på 1800-tallet, men ble glemt spesielt etter verdenskrigene.

Produsentene Elvio Cogno og Le Strette har egenhendig reddet druen som nå har fått egne appelasjoner og økt internasjonal oppmerksomhet.

Tilsammen er det ca. 35-40 produsenter av Nascetta som dyrker druen på totalt 33 hektar område. (15 hektar i Novello) Totalproduksjonen er ca. 193 000 flasker totalt, hvorav ca. 88 000 flasker fra Novello. I 2004 fikk druen sin bekreftelse som bekrefter geografisk område og en viss kvalitet igjennom status som «Langhe DOC Nascetta«. Druene kan komme fra hele Langhe og vinene må inneholde minst 85% Nascetta. I 2010 fikk Novellos historiske betydning for druen sin anerkjennelse med opprettelsen av «DOC Langhe Nas-Cëtta di Novello«. Druene må komme fra Novello og det er lovbestemt at vinen må inneholde 100% Nascetta. Det er 13 Novello-produsenter som dyrker druen.

Nascetta er en tynnskinnet, semi-aromatisk drue og den krever lang vekstsesong, og vinstokkens produktivitet er variabel. Mens det har vært gjort noen forsøk med musserende viner på Nascetta, er dagens viner stort sett tørre. Syre-nivået er generelt lavt til middels, noe som kan påvirke friskheten i vinene. Generelt har viner på Nascetta bra struktur, fedme og god aromatikk, ofte med kryddertoner, urter og en floral overtone. Fruktkarakteren kan variere fra epler, sitrus og stenfrukter til nøtter og honning og med urteaktig preg av rosmarin og salvie. Vinene kan ofte sammenlignes med både Chenin Blanc og moden Riesling.

Alta Langa 

Alta Langa er egen DOCG for musserende viner med beliggenhet ikke langt fra Alba. De musserende vinene er laget på tradisjonell metode som vi kjenner til i fra Champagne-produksjon. Det bruker de kjente franske druene Pinot Noir og Chardonnay. Vinmarkene ligger i ulik høyder, spesielt fokuserer mange å finne vinmarker opp til 700-800 meters høyde for å bevare friskhet og syre i vinene. Det kan komme godt med i klimaendringene som skjer i Piemonte. Det antas å lage ca. 650 000 flasker fra Alta Langa. Det kreves minimum 30 måneders lagring på flaske.

Vinene herfra har en god friskhet og har overraskende god kompleksitet. De beste produsentene tåler sammenligningen med gode Champagner.

Alto Piemonte

Alto Piemonte er en uoffisiell betegnelse, men bruker ofte på vinområdene i nordre del av Piemonte mellom byen Biella i vest og Borgomanero i øst.

På midten av 1800-tallet var vinene fra Alto Piemonte anerkjente på samme måte som vinene fra Langhe. På det meste var det 40 000 hektar vinmark plantet.

Som beskrevet under kapittelet med historie var etterkrigstiden hard for de gamle vinbøndene og mange lot drueproduksjon være og begynte å jobbe i tekstilfabrikker som gav forutsigbar inntekt. I dag har områdene kommet seg til hektene, men det er fortsatt bare 7000 hektar der det dyrkes druer i dag.

De mest kjente appellasjonene er Gattinara og Ghemme som i dag er egen DOCG. Andre appelasjoner er Boca, Sizzano, Fara, Lessona og Bramaterra. Dette er vinmarker som ligger lengre nord og er kanskje ikke kjent for samme kraft og dybde som vinene fra Langhe. Derimot har vinene mer delikat og skjør stil med mye sjarme. Mer varme i området i fremtiden kan gi viner med mer kraft, alkohol og tidligere tilgjengelighet. Det er også større fokus på kvalitet og berømte vinprodusenter fra Barolo som blant annet Giacomo Conterno har kjøpt seg opp i Gattinara. Det sier noe om potensialet.

Vintyper og druer

Tørr rødvin av druene Nebbiolo, Barbera og Dolcetto er det som i hovedsak preger produksjonen i Piemonte, der Barbera er fortsatt den mest dyrkede druesorten i regionen. Tallene viser 65% dyrkede druer til røde viner. Økologisk produksjon øker i takt med varmepåvirkningen.

Nebbiolo er sammen med Toscanske Sangiovese de to viktigste druene i Italiensk kvalitetsvins-produksjon. Nebbiolo-druen krever lang vekstsesong og er ofte første planten som blomstrer og siste druer som modnes. Druen kan gi relativt lyse viner med sublim rødbærsfrukt, oransje frukt, nype, te-toner, roser, høstløv, tjære, balsamico og trøffel. Vinene på Nebbiolo kan ha fast tanninstruktur og viner med høy syre.

Barbera dyrkes det mest av i Piemonte og kan vinifiseres som enkel bordvin i ståltank til robuste viner med lagring i fat. Barbra d Asti og Barbera d alba er egne DOCG / DOC. Barbera-viner fra Piemonte er mørke i fargen og smaker av sorte kirsebær, anis og tørkede urter. Syren bruker å være høy og selv i varmere årganger er vinene ofte godt energiske.

Dolcetto, som betyr «en liten søt en», er verken spesielt liten eller søt. Vinene er tørre og er ofte mørke i fargen. Bjørnebær, noe plommer, lakris og tjære er ikke uvanlig. Vinene modnes ofte ikke så godt da druen ikke er spesielt styresterk selv om tanninene ofte kan være litt faste. Noen av de beste Dolcetto-vinene kommer fra Dogliani fra spesielt gode vinmarker liggende i skråninger.

I tillegg til de tre nevnte druene finnes det andre stedegne druer som Pelaverga, Freisa, Brachetto, Grignolino og Ruche som det lager interessante viner på.

Det er også hvitvinsproduksjon i Piemonte. Ca 35% av totalproduksjonen er grønne druer. De franske druene Chardonnay og Sauvignon blanc fikk sin popularitet fra 1970-tallet, men nå har også stedsegne eller andre italienske varianter økt popularitet. Her kan druene Moscato, Nascetta, Vermentino, Cortese, Erbaluce, Malvasia, Favorita og Arneis fremheves.

Det er også musserende produksjon i Piemonte. Contratto var den første produsenten i Italia som i 1919 produserte for første gang en musserende vin etter tradisjonell (Champagne) metode. Produksjonen er nå flyttet i høyden i Alta Langa, som har blitt et populært sted for musserende vinproduksjon. Det er de franske druene Pinot Noir og Chardonnay som dyrkes her.

De sprudlende vinene Asti Spumante og Moscato d Asti er også kjente, gjerne med lavere alkoholinnhold og med sødme.

Vinmakerstil 

Det er normalt at druer fra de beste områdene håndplukkes. Temperaturkontrollerte ståltanker brukes oftest under fermenteringsprosessen. Barbera-druen kan modnes på både ståltank og fat. De beste vinene modnes enten på store eller små fat.

Barolo og Barbaresco er lovpålagt modnet på fat.

Størrelsene på fatene kan variere, men det er fortsatt de tradisjonelle Botiene med noe alder som er mest vanlig å finne i Piemonte-kjellerne. Det pumpes over eller bruker den antikke teknikikken med nedsenket kappe av mosten. De tradisjonelle vinene får oftest lengre skallmaserasjon, ofte fra 25- 50 dager avhengig av vekstsesongen. Vinene lanseres etter årene på fat, mens enkelte holder igjen vinene i kjelleren for ekstra flaskelagring.

Matfølge 

Vinene fra Piemonte dekker de fleste matretter. De musserende vinene har økt i kvalitet og har kjennetegn fra Champagne-produksjon. De hvite vinene er sjelden syresterke, men spesielt vinene på Arneis og Nascetta vil følge utallige fiskeretter på en god måte.

Dolcetto er Piemontes bordvin. Avhenging av dyrkningsted og modningalterantiver er vinen ofte tilgjengelig, fruktige og med passe bitt i tanninene til å dekke det meste av pastaretter.

I Norge har Barbera-vinene blitt det vi kan kalle bordvin og mange av de samme kvalitetene som Dolcetto. De beste har mer kraft og konsentrasjon og med naturlig høy syre gir vinene friskhet til måltidene.

Nebbiolo-vinene er til de klassiske kjøttrettene også gjerne servert i forskjellige gryter. Nebbiolo kler spesielt lam på en spesielt flott måte og vil oftest være en superb match. Storfe og til dels vilt kan også passe godt avhengig av tilbehør. Parmesan og Nebbiolo er en anne kjent kombinasjon.