Domaine Auguste Clape

Den hvite pick-up`en tar sats, nesten løfter seg over steinene som ligger som lette veisperrer i stripen som diskutabelt kan kalles en vei. Olivier Clape sitter bak rattet og framstår som roligheten selv, i det han raskt vrir rattet hardt til venstre og samtidig girer ned og synkront trykker foten på gassen. Pick-up´en hoster og motvillig setter fart oppover skråningen. Jeg kikker ned til høyre. Hadde vi ikke greid svingen hadde vi falt nedover skråningen. Veldig langt nedover skråningen. Jeg er på besøk i Cornas, en av Nord-Rhones aller ypperste appellasjoner.

Noen minutter tidligere stod jeg i den søvnige landsbyen der leende barn på vei til skolen overdøvet arbeidere som har så vidt har startet dagens innsats på en byggeplass ved Avenue du Colonel Rousset. Tomten ligger på den andre siden av veien for Domaine Clape og består foreløpig av et stort hull i bakken. Her skal det bygges kjeller, og ikke hvilken som helst kjeller. – Hei sann! Pierre-Marie Clape, sønnen til Cornas-legenden Pierre-Auguste Clape, som gikk bort i fjor hilser. Pierre-Marie ser ut som en typisk bonde og kunne passet inn på en hvilken som helst norsk gård med sin rødrutete skjorte, mørke bestefarsgenser og velbrukte bukser. Lommeboken er godt plassert i baklommen. Håndtrykket er fast, allikevel høflig. Akkurat som uttrykket på en Cornas, tenker jeg mens Pierre-Marie forteller meg om den seneste utviklingen. Den voldsomme etterspørselen etter Clapes viner har ført til å familien har sett behovet for å bygge en ny kjeller, som i løpet av de neste to årene skal være klar.

At etterspørselen i markedet etter Clapes viner i dag er høy er kanskje ikke så rart. Trender har en tendens til å endre seg. Produsenter av over-ekstraherte og eikebombede viner sliter. I dag ønsker mange vin-entusiaster klassiske viner som typisk uttaler området terroir. I så måte er det å skjønne at Clapes viner forfører mange. Auguste Clape var den første i Cornas som tappet og lanserte vin under eget navn på 50-tallet. Clape-familien har igjennom årene stått fast ved sine prinsipper og har ikke latt seg påvirke av trender. Familien lager fortsatt Cornas med druer fra flere marker, bruker hele klaser og lokalt gjær under vinifikasjons-prosessen. Den renhet som vises fram i vinene med typisk Cornas-struktur hylles i dag av en hel vinverden. 

Mens vi prater kommer en eldre hvit pick up kjørende og stanser ved tomten. En yngre utgave av Pierre-Marie kommer ut av bilen. Olivier, Pierre-Marie sønn og Augustes barnebarn, er i dag en viktig brikke i familiens vin-produksjon. Han representerer også de unge kreftene som er i ferd med å ta Cornas ut fra skyggen av Hermitage og Côte-Rotie. I motsetning til sine forfedre har Olivier hentet inntrykk utenfra Cornas og har arbeidet både i Napa Valley og på New Zealand. Olivier skal i dag vise meg rundt i vinmarkene mens Pierre-Marie venter i den gamle kjelleren. – Det er bedre at Olivier kjører, ler han med sin bestefars-latter. Pick-upen starter og setter kursen mot de bratte skråningene som sees i det fjerne.

– Vi har i dag ca. 9 hektar vinmark og vi ser at vi trenger litt mer plass der vi kan flaske, sette på etiketter og lagre vinene. Vi vil ikke nødvendigvis vokse, det er egentlig mest av praktiske og menneskelige hensyn vi trenger mer plass når vi arbeider, sier Olivier mens vi foreløpig har behagelig biltur på hovedveien. Det skal straks endre seg i det vi kjører av hovedveien og inn på en smal liten kjerrevei. – Får vi mulighet for ½ hektar vinmark til er det greit. Men jeg vil ikke at vi skal bli for store.  Jeg vil være i vinmarkene, ikke være en manager sier Olivier i det vi stanser og går ut av bilen.

Ute av bilen kjennes straks vinden som river litt i håret på sin vei nedover dalen. Mistralvinden er på vei til å våkne. – Her er grensen mellom Cornas og St.Peray sier Olivier og peker. Vi står nå i vinmarken Patou og er i begynnelsen av Cornas-skråningen som til sammen danner en lite appellasjon på ca.145 hektar vinmark. Sånn var det ikke før, sier Olivier og forklarer at de vanskelige tidene etter krigen gjorde at mange heller arbeidet i industrien enn å arbeide i de bratte vinmarkene. På den tiden var det ca. 50 hektar vinmark og de gamle folkene som fortsatte med vinproduksjon dyrket gjerne druer i områdene det var mer flatt som ved Patou.

I dag har det endret seg. De beste vinmarkene ligger høyt opp i skråningene og gjerne i små lommer som bøyer seg bak åsryggene og som ikke er mulig å se fra veien. Det gir et unikt terreng og gir virkelige utfordringer med både adkomst og i selve arbeidet som skal gjøres i markene. Vi fortsetter ferden oppover skråningene og selv pick-up`en strever med å komme seg opp det som knapt kan kalles kjerrevei.

.Olivier passerer marken La Sabarotte som hans far skal forteller litt mer om senere ut på dagen og vi fortsetter opp mot de berømte markene Reynard og Chaillot-marken før vi tar en stans. I det døren går opp kommer Mistral-vinden med all sin kraft og tyngdepunktet gjøres lav for å ikke bli med Mistralen ned til Sør-Rhones åpne sletter. Olivier ler. Det er ikke ukjent for Cornas-bøndene at det blåser kraftig i området.

Olivier går bort til en skråning og viser litt av jordsmonnet i Cornas. Mange av vinmarkene består av store stykker av granitt med Quartz på innsiden. – Det er veldig mye steiner og ikke så mange lag med leire eller løs masse her sier Olivier. – Du kan faktisk lage murer eller terrasser av steinene, som er også er gjort i en del bratte skråninger rundt i Cornas. Men, forteller Olivier og viser kunnskap – det er ikke som i Portugal med store kompakte steiner. Granitten her er ganske porøs, så rotsystemet jobber seg nedover helt til steinene knekker og finner seg næring. Olivier forteller at røttene går ca 50 cm og ofte ned til en meter under topplaget. Han tar fram en Granitt for å vise. Olivier stammer muskler. Ingen ting skjer og han kaster den fra seg. Neste eksempel er bedre, grantitt-stenen brekker umiddelbart. Ooops, ler Olivier. Bare se her, sier Olivier og viser den porøse steinen. Det gir rom for at røttene farer langt ned i jordsmonnet og er ikke så avhengig av nedbøren.

Etter en rundtur i skråningene går ferden tilbake til Pierre-Marie og den sagnomsuste kjelleren til Clape familien. Det er som verden har stått stille her. Eldre store fat og støv fra midten av 1900-tallet. Sansene arbeider. Sammen med lukten av tydelig rå vinkjeller settes du i en nærmest høytidig stemning mens bestefars-stemmen forteller at hans engelsk ikke er så god. – Olivier? Ja, han er veldig dyktig. Husk at han har arbeidet i California og New Zealand. Jeg lærte bare engelsk på skolen, så har jeg bare vært her. Hahaha. Pierre-Marie ler høyt. Det blir vist fram fatprøver fra de ulike vinmarkene i 2017 og 2018-årgangen. I tillegg vil det smakes Cornas Renaissance 2008 og 2016 og Cornas 2002, 2006 og 2016. Pierre-Marie henter en liten vaktmester-stige og går sakte, men erfarent opp.

Dette er vin fra de unge vinstokkene i Reynard, sier han mens gjenkjennelig klukkelyd høres når den røde drue-juicen treffer glasset. Vel, kanskje ikke så unge da, sier Pierre-Marie og humrer igjen. De eldste stokkene er jo blitt 40 år klukker han videre. En del av druene fra de «yngre» vinstokkene i Reynard brukes i deres Cornas Renaissance sammen med druer fra markene Patou, Mazards og La Sabarotte. Sistnevnte mark ligger i mellon Géynale og Mazards. – Jeg kaller parsellen «Robert», humrer Pierre-Marie så stigen rister. Parsellene her ble plantet av legenden Robert Michel og marken ble overtatt av Clape i 1996. Ettersom druematerialet til Cornas Renaissance kommer fra vinstokker som i dag er mellom 15-40 år gamle vil han i dag nok heller omtale dette som en andre vin fra huset.

I motsetning til en del andre kjente Cornas-produsenter har Clape, unntatt et lite prøveekspriment i 1988, holdt seg til å blende druene fra de enkelte vinmarkene sammen i stedet for å lansere enkeltvin-marksviner. – Vanligvis blender vi druene fra de gamle vinstokkene i Reynard, La Cote, Petit La Cote, og halve La Sabarotte. Men i 2017 var avlingen så lav at vi kun produserte Clape Cornas forteller Pierre-Marie mens han hoster godt i den relativt tempererte kjelleren. Poduksjonen i et normalt år er ca. 16 000 flasker av Clape Cornas og 6-7000 flasker Cornas Renaissance. I tillegg lanseres det noen flasker Clape Cotes-du-Rhône og hvitvin med druer fra St.Peray. 

Familien plukker druene tidlig, ofte i begynnelsen av september, men Pierre-Marie er tydelig på at han ønsker full modning på druene sine. Første del av fermenteringen skjer i seks, syv dager i åpne sementtanker. Det brukes lokalt gjær i prosessen. Vinen modnes på veldig gamle eikefat på Mellom 6 og 12 hektoliter i 18 måneder. Stigen flyttes og ny klatring skjer. Han kommer med vin fra «La Cote». – Hvor gammel er fatene? Han tenker seg om. Klør seg litt i godet. – Fatene til La Cote er over 60 år gamle. Vi liker gamle fat. Av og til må vi bytte ut fat. Da kjøper vi nye, men lar andre produsenter bruke de noen år med hvitvinsproduksjon først, opplyser Pierre-Marie mens vi går over til prøve 2016-årgangen som straks på vei til spesial-lanseringen for Rhone i Norge.

– Jeg ønsker å vise fram fruktige viner med rødbærsfrukt, gjerne mørkere frukter også. Viktigste er at vinene oppleves som friske. Jeg prøver å lage en vin med eleganse, men det er spesielt viktig for meg å lage en vin som er lett å drikke selv om Cornas-vinene tåler betydelig tid i kjelleren. Vi smaker oss igjennom 2016-årgangen. Jeg synes 2016 ble veldig bra. Årgangen minner jeg litt om 2006. Det er bra balanse mellom frukt, alkohol, syre og struktur. Litt struktur som i gamle dager, forteller at Pierre-Marie og legger til at dette er en god årgang til å forstå uttrykket av Cornas, men korkens smell gir et godt gjenklang i kjellerveggene.

Vinene smakes ferdig og vi går opp i hovedetasjen i det gamle vineriet. Her er det pappesker, verktøy og flasker litt rundt om kring. Olivier møter oss, han har vært i markene og gjort unna dagens inspeksjoner. Høflighetsfraser utveksles og begge smiler mens bilder tas. Vel ute Avenue du Colonel Rousset har ettermiddagen kommet og Mistralen har inntatt middagshvilen. Luften er rå i det jeg tusler videre til neste produsentbesøk. Det har gjort inntrykk å se den jordnære tilnærmingen Clape-familien har. Dette er virkelige vinbønder og internasjonal berømmelse har tilsynelatende ikke påvirket familien. Vinene representerer klassisk Cornas på en fantastisk måte. Så ren frukt, alle komponentene framstår så balansert. Tanninene har et perfekt avtrykk av de modne druene. Hodet rister litt når jeg tusler inn sidegaten. Dette var et stort besøk.  

Smaksnotater

Smaksnotater – Domaine Clape