Pierre-Yves Colin-Morey Meursault 1er Cru Perrières 2014
Lys strågul farge med dyp konsentrert gul frukt av forskjellige varianter som utfordrer nesen. Også tydelige fattoner med grillede nøtter og toast. Gode aromaer, men ikke helt i harmoni enda.
Dyp og kompleks med friske frukter og heftige mineralitet som sloss litt om plassen sammen med et preg av trevirke. Markant syre som holder vinen oppe som en pianostreng. Litt generisk gul, grønne frukter som gir assosiasjoner til de mørkegrønne eplene som ikke er syrlige. Sitter veldig lenge i munnen. 13,5 prosent alkohol kjennes, men det må være såpass. Denne har kanskje litt mer frukt i denne enn Le Moine, og roper ut at her vil det blir en elegant vin. Når den har fått vokst litt da. 93 poeng. For nå.
Lucien Le Moine Meursault 1er Cru Perrières 2014
Fargen røper det som skal komme, en mer dypere gulaktig ren farge. Mer av alt? Litt dypere på nesen en Colin-Corey, med sitrusfrukter, gult kornstrå, spisst krydder, kraftig kremete smørpreg og lettbrent toast. Utrolig deilig å sitte å kjenne på vin med flere lag på nese – en liten forelskelse dette.
Wow. En hinsides dyp rund munnfølelse som sprer seg rundt i alle munnens alle tenkelige kriker og kroker. Kjenner kinnene brer seg utover. Epler, ulik krydder og og smør, smør, smør! Dette var da voldsomt! En markant syre, som kjennes på en kompleks fast utgang med heftige urter og pepperpreg sammen med sedertre. Vinen er et godt balansert kunstverk – en litt leken tenåring, men vinen er også en godt voksen mann med seriøsitet. Kjenner nye toner melder seg på utgangen, der 13,5 % alkohol kjennes etterhvert litt. 95 poeng.
Konklusjon:
Colin-Morey har litt mer sjenerøs frukt, og kanskje mer eleganse. Har også litt mer å hente på lagring. Le Moine tar jeg av meg hatten for! Dog tror jeg dette kommer litt an på stil. Jeg er fan av de store fete amerikanske Chardonnay`ene også, så den som liker mer den skjøre elegante frukten vil kanskje ikke bli like imponert som meg. But I am…
Testet på Territoriet med Coravin.
